The Beijing Infrequently

Nå er sommeren nesten slutt, jeg begynner på universitetet onsdag 25/8 og barna begynner i barnehagen 1/7. Jeg har hatt 17 privatleksjoner i kinesisk i løpet av sommeren og har bare en igjen. Jeg har med andre ord studert kinesisk i 34 timer. Det er nok til at jeg har glemt at jeg ikke kan snakke kinesisk, så jeg er stadig ute på gatene og befinner meg i diskusjoner der jeg ikke forstår noen ting. Vi har fått bil og jeg spurte en sjåfør vi har brukt om han kan tenke seg å jobbe for oss med å kjøre vår bil og ikke sin egen. Jeg forsto alt jeg sa! Jeg tror han forsto litt også og at jeg mer eller mindre har ansatt en sjåfør. Naboen har vært på ferie i to måneder og i går så jeg at sjåføren deres sto og vasket bilen. Da gikk jeg bort og spurte om naboen kommer, det er jo ikke noe problem, men jeg fikk et svar jeg ikke forsto noen ting av. Det var noe om 7, så vi får se om de kommer om en uke.

Det som i alle fall funker greit nå er å fortelle husholdersken hva planen for dagen er, at jeg går ut med barna, når vi kommer tilbake, om vi skal spise lunch og middag hjemme og sånt. Med henne har jeg til og med hatt et par telefonsamtaler på kinesisk når jeg har vært ute og sagt i fra at jeg ikke kommer hjem før hun slutter å jobbe så hun skal  bare gå hjem og ikke vente på oss. Her om dagen var jeg på kinesiskleksjon og ringte for å be henne ta med 10 yuan når hun kom for å møte meg senere sammen med barna, og det hadde hun med seg da hun kom. Hun har dog bodd med en svensk familie i 6 år allerede, så hun er ganske dreven på svensk-kinesisk.

Det absolutte lavvannsmerket nådde jeg da jeg og barna var i den kinesiske landsbyen vi var ved siden av og jeg bestemte meg for å lete etter en “vinkekatt”, en liten figur som bruker å stå på diskene i butikkene og vinker og bringer lykke og rikdom til butikksinnehaveren. Den er også kjent som ’chinese lucky cat’. Jeg har lovet Junior en sånn lenge. Jeg gikk fram til en butikk, dvs et hus med en masse kaos i der døra står åpen og man kan komme og kjøpe av kaoset, og sa på kinesisk ‘jeg vil ha katt’ (‘wo yao mao’), og så vinket og viftet jeg med armen akkurat sånn som vinkekattene gjør og håpet på det beste. Jeg gjentok et par ganger og så ga jenta inntrykk av at hun forsto hva jeg mente og sprang inn i butikken og begynte å lete. Litt etter kom hun ut med en shuttlecock, altså en sånn fjærball som man spiller badminton med. Utifra tegnspråket mitt var det jo ganske logisk.

Da jeg fortalte dette til kinesisklæreren min holdt hun på å le buksene av seg. Så fortalte hun hva en shuttlecock heter på kinesisk, og ordet inneholdt mao eller mai eller noe sånt, så det forklarte jo også litt. Og jeg har enda ikke fått tak i en vinkekatt.

Jeg og Junior kaller dette en 'vinkekatt'. Vi har ikke lyktes å få kjøpt en enda selv om vi hadde planlagt det allerede før vi dro fra Sverige.