Med allergi i Kina går man aldri trygg

Frøken har fått nyoppdagede allergier, og når man forsøker å forklare hva det er man ikke kan spise får man en del goddag økseskaft-svar.

Hos den franske bakeren har de fransk baker men kinesisk personale. Frøken skall unngå å spise byggmel, så jeg spør:
– Er det bygg i dette brødet?
– Nei.
– Er det hvete i det da?
– Nei.
– Men hva er brødet laget av da?
– Mel.

På den tyske bakeren, samme sak, en tysk baker men kinesisk personale:
– Er det egg i dette brødet?
– Nei.
– Det er veldig blankt på toppen, her skal du se, det er tydelige spor av at det er penslet med egg.
– Å? Er det det?

På McDonalds. Deres is er noe av den eneste isen som er eggfri, men da vi kom dit pekte frøken på eplepaien.
– Er den uten egg?
– Ja, den er med eple.
– Er du helt sikker på at det ikke er brukt egg for å lage den?
– Ja, det er eple.
– Men deigen utenpå da?
– Nei, det vet jeg ikke.

På japansk restaurant.
– Bruker dere MSG i maten?
– Nei.
– Datteren min er allergisk, hun blir rød på hele kroppen om hun spiser MSG.
– Neida, vi har ikke det.
En av kokkene kommer ut og griller utenfor, og jeg ser at han strør masse salt fra et kar med et blått lokk over maten. Akkurat samme kar som de har satt ut på bordet vårt der det står ‘MSG coated salt’, 40% MSG. Jeg springer fram og sier at dette kan ikke vi spise.
– Å, er dette MSG? Det visste jeg ikke.

Vi går ikke ut og spiser særlig ofte lenger og har blitt flittige til å ta med oss matpakke.

Snart 5 og leser kinesisk

Junior, som blir 5 om et par uker satt i baksetet i bilen i går og sa plutselig ‘der var det renkou’! Jeg forsto med en gang at han hadde sett et skilt av typen nedenfor, som finnes nesten over alt. Ren (人) som betyr menneske og kou (口) som betyr munn, eller gjennomgang/port, er blant de aller første tegnene man lærer seg. Nå er det ikke ren som er på det skiltet, men ru (入) som betyr inngang, men de to tegnene er så like at det er ikke rart han ikke vet om forskjellen enda. Jeg var ganske overrasket uansett.

Et kinesisk skilt som viser hvor inngangen er.

Junior så et skilt av denne typen og sa, der er det 'renkou'. Han forvekslet tegnene 人og 入, men jeg synes enda det er sterkt gjort å gå rundt å lese kinesiske skilter før man er 5.

Annerledes bursdagsfeiring

Jeg var tilfeldigvis innom barnehagen i 10:30-tiden i dag, og da hadde de bursdagsfeiring i Junior sin klasse for en jente, A, som ble 6 år. A er fra Filippinene og datteren til en av lærerene, så på hver skoleforestilling før jul og sommer får hun stå i midten og synge solo, selv om hun synger forskrekkelig dårlig. Greit nok.

I dag hadde altså A bursdag, og da jeg kom forbi satt 15-20 barn mellom 4 og 6 år benket foran storbilde-TVen og tittet på film fra da hun var nyfødt. Fra det jeg kunne se ca 2 måneder for tidlig med bare mage, ribben og hode og massevis av slanger og ledninger. Dette til det vi for noen år siden kalte ‘klinelåter’. Jeg tenkte bare velvel, her gjelder det å være forberedt på å svare på spørsmål. Ca en halv time etter at jeg hadde hentet Junior begynte det: “Mamma, hvorfor holdt A på å dø?” Vi har i kveld holdt på i 4 timer med for tidlig fødte barn, bok om kroppen, tegnet skjematiske tegninger av hvordan matsonder i nesen fungerer, tittet på bilde av da Junior var nyfødt og syk og måtte ha matsonde i nesen, hvorfor mammaer og pappaer blir lei seg når barna deres er syke, om man er uheldig fordi man blir syk når man blir født eller heldig når man blir frisk igjen og så videre.

Noen av spørsmålene, som hvorfor A kom for tidlig ut av magen, kunne jeg ikke svare på, og sa at vi måtte spørre mammaen til A. “Hvem er det?” Junior har selvfølgelig ikke forstått at læreren er mammaen, det er ikke å vente at en 4-åring holder rede på alt.

Jeg må ærlig talt si jeg syntes dette var unødvendig og ubetenksomt. Jeg er glad jeg så nok til å forstå hvor spørsmålene kom fra, men hva med alle andre foreldre som får spørsmål om hvorfor en av klassekameratene holdt på å dø? De får seg minsann noen svært unorske opplevelser disse barna, her er det bare å guide og svare det beste man kan, og å være forberedt på å ta ham imot når marerittene kommer i natt.

En liten (strl 98) fordel ved å bo i Beijing

Det er høysesong for oppvisninger av hva barna har lært i løpet av året, og vi starter fredag med barnehagen. Der er det julespill og junior kan nesten hele ‘Deck the halls’ nå. Det bruker å være en seanse som tar hele formiddagen med innlagt pause. På lørdag skal frøken ha oppvisning med balletten på det lokale kjøpesenteret der det bruker å være underholdning og aktiviteter i den store entreen nesten hver helg. På søndag er det julespill, julegudstjeneste, juletrefest og juleverksted, alt på en gang, på den norske ambassaden, og vår familie skal bidra med en hellig konge og en engel der også.

Jeg husker da jeg var liten og hadde ballettoppvisning at det var et svare styr med draktene. Jeg fikk forklart på baletten hvordan et svart tarantellaskjørt skulle se ut og sys, og forklarte videre til mamma som fikk jobben med symaskinen. Her har hver eneste jentunge allerede et par sommerfuglvinger man kjøper for 15-20 kr, og junior ønsket seg en prinsedrakt mest av alt da han skulle få premie for at han hadde svømt en hel lengde i bassenget første gangen. Da jeg kom for å hente frøken på balletten i går, var hun allerede utstyrt i gul latindanskjole som hun skal ha på seg, og jeg ble bedt om å betale 40 kr for den. Jeg kan si at jeg hvilken dag som helst velger å betale 40 kr for å få en ferdig kjole i handa framfor å sette meg ved symaskinen! “Made in China” er ganske greit i blant.

Paljettkjole for ballettoppvisning

Denne skal frøken ha på seg på ballettoppvisning i helgen. Det er skikkelig simpel kvalitet, men det ser fint ut og er billig, akkurat som alt annet her i Kina. Det passer meg perfekt i sammenhenger som dette. En ordentlig paljettkjole må jo være drømmen for en hver jente på nesten 3 år.

Frøken vandrende ulykke

Frøken brakk armen på trampolinen i oktober, og vi hadde knapt rukket å få av gipsen før det var tid for å besøke legevakta igjen. På lørdag ble hun bitt av en hund i ansiktet. Det var ikke særlig morsomt. Det var hjemme hos venner og vi var 3 voksne innen en meters rekkevidde fra henne og hunden, og alt var bare fred og fordragelighet så ingen vet hvorfor hunden plutselig måtte slites løs fra ansiktet hennes. Hun har hatt utrolig flaks, hun klarte seg med tre sting på kinnbenet, bare 2-3 cm fra øyet. Dessuten har det lukket seg så bra det kunne og vært fritt fra infeksjoner, men hun kommer jo til å få arr av dette. Jeg er ganske lei meg, selv om jeg vet at hun er liten og det gror utrolig bra på små barn, det kunne ha vært værre, jeg kjenner knapt noen uten arr i ansiktet (meg selv inkludert) og det gjør jo stort sett ingen ting osv. For sine egne barn ønsker man jo at alt skal være perfekt hele tiden.

Frøkens problem er at hun er fullstendig uredd. Da vi var på legevakta for å ta stingene i dag var det en liten lekebil til å sitte på og sparke framover. Det første hun prøvde var å kjøre ned rullestolrampa så fort hun kunne med føttene ut. Etter å ha gjort det 3 ganger, kom hun på at hun kunne gjøre det samme baklengs. Det er bare å holde klippekortet til legevakta i beredskap for den dama her, men det hadde jo vært greit å unngå flere ting i ansiktet.

3 sting

Tre sting på kinnbenet til liten frøken.

 

De fleste ulykker skjer i hjemmet

Det finnes mange fine måter å si ting på i andre land. Ting jeg har tenkt på i dag er ‘accident waiting to happen’, ‘mer tur än skicklighet’, og ‘lyckan är bättre än förståndet’

Mannen hadde lånt noen bærbare høyttalere for å høre på musikk ved siden av tredemølla. Det fulgte med noen kabler som lå ved siden av, ikke så langt fra en fordelerledning som vi har printeren, en luftrenser og tredemølla koplet på. Mens jeg hjalp Frøken på toalettet i morges hørte jeg et kraftig smell fra det rommet, der jeg visste Junior var og maste på å få løpe på “løpemaskinen”. Jeg kjente igjen lyden som noe som har med elektrisitet å gjøre med en gang, og ventet å finne Junior død på gulvet, men før jeg hadde fått stilt fra meg potta med bæsj som jeg holdt på å tømme hørte jeg at han pratet. Jeg sprang in på rommet, men da hadde han gjemt seg. Det luktet brent, og jeg ba Junior komme frem og vise meg hva som hadde hendt. Han viste meg ledningen på bildet nedenfor og sa at han hadde prøvd den i fordelerboksen. Han klaget på at han var svart på fingrene men sa at han ikke hadde vondt noen steder.

Så var det til å begynne å slå på alle tingene. Printeren død, 500 kr. Luftrenseren død, 65oo kr.  Tredemølla død, ca 20 000 kr. Luftrenseren i rommet ved siden av død, ytterligere 6500 kr. Forsikring? Ikke i Kina. Jeg gikk ned og satte på sikringene igjen, og oppdaget at alle strømuttak i hele etasjen var døde, men lampene lyste. Til slutt kom en av huseieren sine folk og viste meg at det fantes et sikringsskap til som jeg ikke kjente til, og da kom det liv i allting igjen.

Vi slapp unna med blotte forskrekkelsen i dag, heldigvis, men fy søren så nære det er i blant. I dag var det virkelig ‘mer tur än skicklighet’.

En død stereokabel

Her er restene av kabelen Junior satte nedi fordelingsboksen nedenfor. Det er et under at han ikke fikk strøm i seg.

 

På Norgesferie

Nå har vi ankommet Norge og her kan man jo shoppe og deklarere på tax free for å få 20% tilbake når man reiser ut av landet. Ettersom vi skal til Steigen i Nord-Norge der det er meldt 10 grader har jeg vært og handlet ullundertøy til hele familien for 1200 kr. Ikke akkurat den shoppingen jeg hadde planlagt.

Forøvrig brukte vi den første ettermiddagen i Norge på legevakten. Junior sprang ut døra på H&M og den tunge døra av glass og stål slo igjen over hælen hans. Han fikk et 4 cm kutt rett over akillesen, men det gikk bare gjennom huden og kvalifiserte til 2 sting. Så snart han fikk strømper over bandasjen neste morgen var det hele glemt, men det blir ingen bading på 3 uker. Med 10 grader i Steigen tror jeg ikke det er noe tap.

God sommer i Norge!

Årets bassengpremiere

I dag hadde jeg den første turen i utendørsbassenget. Resten av familien gjorde det allerede forrige helg, men da lå jeg og sov med influensa. Temperaturene ligger stort sett jevnt over 30 grader nå, og det begynner å bli fuktig også. Da er det deilig å ta en tur til klubbhuset og legge seg i bassenget. Barna elsker det! Som den trygghetsnarkomanen han er, er det ingen ting som er bedre for Junior enn at hele familien er ute og gjør noe sammen. Han har gått på svømming to ganger i uken siden i mars, og svømmer som bare det. Han er mer under enn over vann, men kommer opp og puster og fortsetter og kan svømme 10-15 meter. Det er veldig deilig å ikke behøve å holde i ham hele tiden selv om man må ha øynene på ham. Frøken svømmer ikke, men har badering, rosa svømmebriller og Hello Kitty badedrakt, og er svært fornøyd.

Utendørsbassenget på klubbhuset

Vi er medlemmer i et klubbhus i nærheten, så vi kommer gratis inn på bassengene deres. Å gå å bade er en av aktivitetene hele familien gjør sammen nesten hver eneste helg, og i dag var det endelig varmt nok i vannet til å legge seg i utendørsbassenget.

Et års intensivt språkkurs for barna

Plutselig hadde vi vært her i et år. Året har mest vært preget av sinnsykt mye jobbing, det har vært slitsomt. Særlig høsten var ille, da var det ikke en helg jeg ikke jobbet minst 10 timer. Nå er heldigvis det første skoleåret nesten over, bare et siste prosjekt igjen, og neste år skal visst ikke være like ille. Da får vi kanskje tid og mulighet til å reise til noen av de stedene vi har lyst til, som Guilin, Shanghai, Hong Kong, Suzhou, Urumqi, Chengdu…

Det mest interessante har uansett vært barna og språket. I februar/mars løsnet det ordentlig for junior, og nå snakker han både engelsk og kinesisk med folk han ikke kjenner også. Vi var i en butikk der han så et karnevalskostyme han ville ha men som jeg sa at det ikke ble noe av. Han gikk frem til innehaveren og spurte “nà ge lánsè de yīfu hěn duō de qián ma?” (那个蓝色的衣服很多的钱吗). Koster de der blå klærne veldig mange penger, eller? Jeg syntes det var en ganske imponerende setning. Etter å ha fått svar, kom han springende til meg: “Mamma, de kostet ikke mange penger!” Ellers begynner jeg å få problemer med å henge med når han snakker med husholdersken, og han må oversette for meg. Han ligger langt foran meg når det kommer til kinesisken.

En annen litt morsom ting forrige uke var da vi begynte å snakke om at vi skulle dra og besøke en liten amerikansk venn, og vi skulle finne fram sko og gjøre oss i orden. Da begynte han å snakke engelsk til meg, sikkert fordi han tenkte så mye på den amerikanske gutten vi skulle til.

Frøken, derimot, er mest bare forvirret. Jeg tror allikevel det er kinesisk hun er stødigst på, og jeg hører ofte at barna snakker kinesisk med hverandre når de leker. Hun kaller ham konsekvent for gēge (哥哥), storebror, og det har vært tilfeller når jeg har måttet be gēge oversette hva hun sier på kinesisk. En gang han falt og slo seg i hendene sto hun ved siden av og sa ‘xǐshǒu’ (洗手), og jeg forsto ingen ting. Jeg spurte ham hva hun sa, og han svarte ‘Hon säger wash your hands’. Norsk/svensken hennes er ganske dårlig. Hun sier nå 3 ord sammen, men uttalen er ikke bra. Jeg ble derfor ganske overrasket da hun lekte med en hund ute og med helt perfekt Beijing-dialekt sa ‘zhè shì wǒ de gǒu!’ (这是我的狗), dette er min hund! Jeg har ikke hørt henne snakke så mye engelsk, annet enn at da hun var litt mindre kalte hun alt mulig for ‘this’. Det ordner seg vel for henne etter hvert også.

Det er jo helt klart at barna har en fordel i fremtiden, men jeg lurer på hvor mye kinesisk de kommer til å huske. At i hvert fall junior har lært engelsk for livet, er det dog ingen tvil om.