Kunstshopping på kinesisk vis

Dette er landet for billige kopier, så også på kunstfronten. Dagens utflukt gikk til kunstnerkvýarteret utenfor Shenzhen som heter Dafen artist village. Det er et område som spenner over mange boligkvarter og det er gate opp og gate ned med alt fra kopier av Mona Lisa og stormen av Bastillen til  tradisjonell kinesisk kunst og Andy Warhol. Forskjellen på å gå på gallerirunde her og hjemme er at her kan man shoppe uten å ruinere seg, malerier på over en kvadratmeter og kunne vi få for et par tusenlapper og spesialbestilte portrett mellom 500 og 1300 kr avhengig av størrelse og antall ansikter. Portrett fantes å velge på fra Mao og Deng til Obama og Jackie Chan. Barna valgte seg hver sin kunst å ha på rommet, Junior fikk et maleri av en tradisjonell Beijing operamaske for 100 kr og Frøken valgte noen tørkede blomster montert i en ramme for 20 kr. De var svært fornøyde.

Jeg har lest at mange av de som jobber her er utdannet på kunstakademiene, og det kan nok sikkert stemme. Jeg har også lest at det overhodet ikke finnes kreativitet her, alt handler om å kopiere. Det kan nok sikkert stemme.

image

Her produseres det portretter av utrolig høy kvalitet. Denne maleren skulle ha 500 kr for et portrett det ville ta ham tre arbeiddsdager å male.

image

Målløs i Hong Kong

Hong Kong er noe helt annet! Veldig ulikt både Beijing og Shanghai. På vei i taxien fra flyplassen satt jeg og Junior og visste ikke hva vi skulle si til den ubeskrivelige mengden containere i en av verdens største containerhavner. Frøken lå på ryggen i taxien og tittet opp på skyskraperene og sa: ‘huset går veldig langt opp, må ikke ramle’. Jeg tror skyskraperene står mye tettere og er mange fler her enn f eks på Manhattan. Det er 7 milioner mennesker på noen øyer og en liten bit fastland, og det er en liten smal stripe mellom vannet og fjellene det går å bygge hus på, så der bor alle i 40-etasjes hus.

Folk her er veldig annerledes enn i Beijing, her reiser man seg for noen som kommer med småbarn på t-banen og det ser ikke ut til at folk kaster søppel over alt. Det er mange fler vestlendinger her, så det er ingen som driver og skal fotografere frøken med hennes blonde hår hele tiden. Kanskje må man ta mer hensyn når man bor så tett, kanskje har engelskmennene ført med seg litt politeness eller så er kantonesere bare annerledes enn nord-kinesere. Ettersom byen ligger på et så lite område er det lett å ta seg rundt. Til sammenligning er den 6. ringveien rundt Beijing 17 mil lang, så Beijing er veldig utspredd. Med sjøen rett utenfor virker luften bedre her også, så langt.

Selv om det er mer skyskrapere enn man kan forestille seg er det mye på gateplan som har bevart sjarmen og som fortsatt er veldig kinesisk og eksotisk. Trafikken virker ikke heller så ille. Shanghai var i forhold veldig mye mer sterilt og upersonlig, synes jeg. Det skulle absolutt gå an å bo her. Beijing har dog også sin maurtuesjarm med alle mennesker som virker til synes fullstendig ukoordinerte. De sier at Shanghai er Kinas hjerne men Beijing er Kinas hjerte. Hong Kong (i den grad det kan regnes til Kina) må vel være Kinas lommebok.

Utsikt fra hotellrommet i Hong Kong

Utsikt fra hotellrommet i Hong Kong. Rett nedenfor var det politistasjon med biler som kjørte inn og ut, ganske spennende for visse i reiseselskapet.

Nytt kryss på listen

Nå står jeg akkurat her og kan krysse av en ting til på listen over ting å gjøre og steder å se, men jeg må straks rømme for en lang, hvit, kvinne er vel så morsom å bli fotografert sammen med som å ta bilde av en av verdens mest kjente silhuetter når man er kinesisk turist.

Pudong i Shanghai

Den klassiske utsikten fra the Bund i Shanghai over elven mot Pudong med TV-tårnet som er selve symbolet for Shanghai.

En annerledes bursdag del 2

Nå ferier jeg bursdag alene på café i Shanghai med sjokolademuffin og kaffe. Shanghai er faktisk veldig ulik Beijing. Den rødgrønne fargeblindheten er ikke så utbredt, så man behøver ikke være riktig like redd for å bli påkjørt når man krysser gaten på grønn mann. Dessuten er det rent og folk viser allmenn høflighet som å ikke gå unødvendig i veien for hverandre. Jeg har ikke sett at folk kvitter seg med kroppsvæsker i hytt og pine heller. Dessuten er Shanghai mye mer kompakt enn Beijing, selv om det bor 25-30 millioner mennesker her. Det går an å ta seg far A til B på rimelig tid, mens i BJ må man bruke minst en time for å komme inn eller ut av byen når det ikke er rushtrafikk. Bygningene er mye mer moderne og hele og rene. Helt klart en by det skulle gå an å bo i.

Jeg har truffet to medisintekniske firmaer bare for å høre hvordan de jobber med det kinesiske markedet. Det har vært veldig morsomt. Salg gjøres bare via kontakter, så man bruker de distributørene som har de beste nettverkene. Da kan også distributører gjøre det som behøves for å få et salg gjennom som de store internasjonale firmaene ikke kan befatte seg med. En kinesisk lege tjener for øvrig rundt 4000 kr i måneden, så det finnes nok ganske stort interesse i legekorpset for å få litt lommepenger her og der. Utrolig spennende, jeg kjenner at jeg klør litt i fingrene etter å komme i gang igjen.

Og så kjenner jeg at jeg savner to småtasser der hjemme så det nesten gjør fysisk vondt. Jeg vet ikke om det er helt sunt eller ikke.

Shanghai skyline

Utsikten fra hotellrommet mitt i 25. etasje i Shanghai.

Nå har vi drukket bæsj

Nå har vi drukket bæsj. Eller i alle fall drukket tilberedt bæsj. Her på Bali dyrker man kaffe, og det er et lite dyr som heter luwak og likner en mungo som spiser modne kaffebær men bæsjer ut kaffebønnene igjen. Før i tiden lette man etter bæsjen på skogbunnen, nå foregår dette industrielt med tusenvis av luwak i bur, men i alle fall renser man ut kaffebønnene fra avføringen og brenner dem på vanlig måte. I magen på luwaken starter en fermenteringsprosess som får kaffen til å smake ekstra godt. Det er helt sant! Vi fikk smake, og det var en utrolig sterk og rund smak. Vi fikk en liten kopp nære plantasjen for 50 kr, ellers koster en kilo bønner 4500 kr. Dette har visst vært presentert på Oprah og i NY skal det finnes steder der man kan få kopi luwak for 1000 kr koppen. Når Indonesia har statsbesøk er det bønner av kopi luwak presidenten bruker å gi i presang.

Mistenker at det blir en stund til neste gang vi drikker kopi luwak.

Mer om Kopi Luwak på Wikipedia.

Asian Palm Civet

Han er jo ganske søt. Jobben hans er å spise kaffebær og bæsje ut kaffebønner sånn at kaffen blir ekstra god.

Bali

Vi storkoser oss i surferbyen Kuta på Bali! Så uvirksom som jeg har vært noen av dagene her har jeg ikke vært på 5 år, siden før vi fikk barn. Junior er så flink til å svømme og Frøken koser seg med å vaske bøtta og spadene sine, så jeg har ligget på solseng i skyggen ved siden av og sett på at de har lekt i bassenget. Fantastisk deilig!

Det er høysesong her, men allikevel virker det ikke så ekstremt turistifisert. Det er masse surfebutikker og KFC, Starbucks, McD og liknende etter stranden, men strendene vi har vært på har vært nesten folketomme. Man ser en del turister når man går ut og spiser på kveldene. Ellers finnes det nesten ikke leker å kjøpe til barna her. Det var merkelig, vi er jo vant til middelhavsferiestedene der hver eneste liten butikk etter veien er overlastet med oppblåsbare dyr, baderinger, bøtter, vannkanner o.l. En vannkanne har vi ikke vært i stand til å få tak i, og badering til Frøken måtte vi til et stort kjøpesenter for å få tak i.

Alt går i ekstremt langsomt tempo her. Det er en mañana-kultur vi ikke har sett maken til. Det har tatt minst halvannen time å spise lunch fordi det tar så lang tid å få servering. Da vi skulle på utflukt og ba sjåføren hente oss klokken 8 sa han at vi i det minste måtte vente til 0830, vi måtte ta det med ro.

Ellers er det en fin øy å gjøre litt andre ting enn bare å ligge ved bassenget. Vi har gjort et par utflukter og sett på kunst, batikk og uendelige mengder steinhuggere etter veien. Man kan gjøre vindusshopping fra bilen her. Det eneste vi har kjøpt så langt var et lite maleri av noen fisker og barna har fått hvert sitt treskårne navneskilt til å henge opp hjemme. I går hadde vi en kjempefin tur til safariparken og junior holdt på å le seg i hjel av orangutangene. Vi klappet elefanter og etter nylig å ha sett filmen ‘Rio’, syntes junior også det var stor stas med papegøyer. På det ene showet begynte konferansieren med å si ‘Hello, how are you today?’ og Junior var den som ropte høyest: ‘Good!’. Han forstår nok det meste av hva som foregår, tror vi.

Det er flere skoger på øya med store, ville apekolonier som vi har vært og sett på også. De var litt vel nærgående. En av de prøvde å ta kompasset jeg har hengende på kamerabagen og en støttet seg med hånda på hodet til Junior for å hoppe fra en kant til en annen. Det var skummelt og litt spennende.

Forøvrig har det vært en himmelvid forskjell fra ferien vi hadde i fjor. Da var det ganske slitsomt med barn som sov dårlig på natten og et helsikes liv hver gang vi skulle spise på restaurant. Nå funker det bra ved kortere måltider som lunch og frokost, og barna har hver sin lille mediaspiller som de kan titte på når middagene blir for lange. Frøken har blitt stor nok til å klare å konsentrere seg om filmene, og ser på ‘prinsessen med kjolen som ble lei seg’, dvs Askepott som blir så lei seg når stesøstrene river i stykker den fine kjolen musene hadde sydd til henne.

Ellers er dette Mallorca for de fra Australia, særlig de fra Perth, det er bare 2-3 timer med fly dit. Så den skikkelig vulgære sydenferieturisten finnes her også i form av en fet australier som er full av tatoveringer og går rundt med en ølflaske i hånden til alle døgnets tider, uansett kjønn og alder. Vi har til og med sett slagsmål mellom et par av disse ved bassenget på hotellet fordi noen hadde gått fra en guttunge på 4-5 i barnebassenget og satt seg i baren og drakk sprit i stedet for å følge med på gutten. Farmora fant ham alene og gråtende og faren gikk løs på ‘barnevakten’ som satt i baren. Verden er seg lik på alle kanter.

Barna bader på Bali

Dette er det vi har gjort aller mest av i ferien. Frøken hopper i bassenget mens Junior ligger ved siden av og flyter på rygg.

 
Jeg og frøken titter på kunst på Bali

Jeg og frøken titter på kunst på Bali. Mengder av utrolig detaljerte miniatyrbilder med guder, men vi nøyde oss med et lite maleri av noen fisker.

 

Fra apeskogen på Bali.

Fra apeskogen på Bali. Langt fra alle apene var så fredelige som disse. Vi så en som ble av med solbrillene sine da en ape tok de ut av håret hans.

 
Løve på Bali

Dette bildet er tatt fra stolen mens jeg spiser lunch i restauranten i safariparken. Kanskje unødvendig å tillegge, men det er vindu imellom.

 
Badeland i safariparken

Dette er badelandet i safariparken. Dette hadde vært nok til å underholde barna en hel dag, men vi hadde allerede brukt 5 timer på å titte på dyr, så det ble desverre et kortere besøk en Junior hadde ønsket seg. Legg merke til den store bøtta midt på bildet som akkurat har tømt seg. Den fylles langsomt opp og så plutselig velter den og ut fosser vannet! De hadde likedan i dyreparken i Singapore, men da vi var der regnet det.

Singapore fling

Etter en ekstremt regntung ferie i Norge, skulle vi endelig på sydenferie. Vi ankom Singapore og der regnet det. Heldigvis bare en halv dag. Vi gjorde en utflukt til dyreparken og neste dag til akvarium og delfinpark på Sentosa, Singapores underholdningsøy der det bare finnes temaparker som Universal Studios og fantastisk dyre resorthotell. Det var en enorm kontrast til Beijing, alle var høflige, hver eneste taxisjåfør fungerte like mye som guide, folk kom fram og spurte om hva vi lette etter da vi sto på en t-banestasjon og så forvirrede ut. Ingen spytting, tissing og raping over alt, og Singapore er jo kjent for å være verdens reneste by. Allting også utrolig moderne, fra arkitektur og kjøpesentere, til bompengesystem og det fantastiske restaurantområdet Clark Quay der vi åt gigantiske krabber tilberedt i chilisaus og peppersaus.

Da vi satt i taxien på vei til flyplassen begynte Junior å prate om at dette var en fin by. I dag, tre dager senere, snakket han uppfordret igjen om at den byen der vi var og tittet på apene var så fin, der ville han gjerne bo. Jeg tror hele familien hadde den samme følelsen.

En litt kul detalj: sigaretter var untatt fra tax-free, de gikk ikke an å få kjøpt billigere. Utrolig smart, hvem har godt av å kjøpe sigaretter i alle fall? En av mange ting Europa nok kan se og lære fra Singapore.

Frøken i Clark Quay

Her undersøker Frøken belysningen i restaurant- og barområdet Clark Quay i Singapore. Det ligger ulikformede glasstak på stolper som den Frøken står ved over hele gågatesystemet, og selvsagt er det aircondition selv om man er utendørs!

No durian!

Et litt kuriøst bilde av et klistremerke som fantes i nesten alle taxier: No durian! Durian, også kalt fruktenes dronning, lukter så fantastisk sterkt at om man skulle åpne en i en bil skulle bilen stort sett være ubrukelig etterpå. Det er god kutyme å ikke åpne durian på hotellrom heller.

Nå er sommerferien i boks!

Vi bruker noen bonuspoeng og flyr til Singapore i år, og derifra fant vi billige flybilletter til Bali. Enda en sånn ting jeg ikke hadde tenkt at jeg noengang kom til å gjøre. Vi skal bo på Discovery Kartika Plaza Hotel, og i år skall vi bo i familiesuite med to rom, så barna kan sove på et rom uten at vi behøver smyge omkring i mørket for å ikke vekke dem. Dette gleder vi oss til!

Discovery Kartika Plaza Hotel

Utsikt over hotellet vi skal bo på i sommer. Sånne hotell ser i grunnen likedanne ut overalt, men dette befinner seg i hvert fall på Bali.

Shanhaiguan på kort varsel

Endelig har vi kommet så langt som til å arrangere vår første tur for å ‘se litt’ av Kina! Vi er på vei til Shanhaiguan (山海关), stedet der muren slutter (begynner?) i havet. Togbilletter her i Kina kan kjøpes maks 10 dager før avreise, og man må gå til et utsalg og kjøpe over disk, eller rettere sagt, gjennom et hull i en vegg. Det går heller ikke an å kjøpe returbillett, det må man gjøre når man vel har kommet fram. Når kinas jernbane har over en miljard potensielle kunder er de tvunget til å organisere billettsalget litt annerledes enn vi er vant til, men det er ikke noe problem. Her i Kina (i alle fall i Beijing) er også folk mye mer innstilt på å ta ting på sparket, ting planlegges aldri mer enn et par dager i forveien. Endringer i timeplanen eller gjesteforelesninger annonseres typisk 2-3 dager i forveien på universitetet. Folk vet kanskje hva de skal gjøre i helgen, men neste helg er stort sett alltid helt blank.

Det kan være ganske irriterende å få rede på at forelesningen er flyttet til akkurat den ettermiddagen man hadde en legetid med bare to dagers varsel, men det er samtidig ikke noe problem å flytte på legetiden heller. På den annen side er det stort sett veldig lett å finne noen å gjøre noe sammen med, for ingen går rundt med kalendere som er helt fulle 3 måneder fram i tiden. Det går faktisk an å boke et bord på fredag for å gå ut på lørdag. Jeg tror nok egentlig det er ganske sunt, i hvert fall om man klarer å ikke mikrostresse (nytt ord jeg har lært fra DN) over at uken ikke ble som man hadde tenkt seg.

Dette ble lite om Shanhaiguan, men mer om det kommer kanskje senere.

Great Wall Shanhaiguan

Her er enden på den kinesiske muren i Shanhaiguan. Bildet er lånt fra National Museum of Australia.

Slalomtur!

Det er vel kanskje ikke det første man tenker på å gjøre i Beijing, men i dag har vi vært med hele familien og stått slalom. Bakken heter Nanshan (南山, Sydfjell) og ligger 45 minutters kjøretur nordover. Etter norske forhold er dette en lokalbakke som ikke er avmerket på kartet. En av de vi var der sammen med i dag beskrev det som at man tar tre svinger og får opp farten så det blir gøy, og akkurat da må man begynne å passe på at man får med seg nok fart til å komme tilbake til heisen. Alt er kunstsnø, og i dag hadde vi 10-15 grader, så nå smelter det fort bort. Det var strålende sol, så med utendørslunch og kald øl ble det faktisk litt påskefølelse.

Frøken var veldig entusiastisk da hun fikk slalomstøvlene på seg, men ble hysterisk da hun vel forsøkte å gå i dem. Etter å ha fått på seg de vanlige skoene en stund og sett på at Junior hadde tenkt til å stå på ski, kom entusiasmen tilbake. Hun og jeg kjørte 4 ganger i barnebakken sammen, og hun ropte ‘huuu-iiii-oooo’ hele tiden og syntes det var veldig morsomt og ropte ‘mer!’ til hun plutselig var helt ferdig. Jeg syntes hun var flink, hun har jo bare så vidt fylt 2.

Mannen kjørte med kanonkula Junior, som helt uredd bare kjører rett fram. Han har god balanse og det ser ut som om han har kontroll, men han er jo egentlig livsfarlig for seg og andre. At han tør og at han synes det er så morsomt gjør at jeg tror han kan bli ganske flink med litt trening.

Slalombakken i Nanshan

Slalombakken i Nanshan kan være livsfarlig, fordi den kan være full av voksne kinesere som aldri har sett et par ski før. Det var en del av dem i barnebakken der vi også tilbragte det meste av dagen.