Det kan man kalle service

Etter 4 år i Kina har jeg endelig kært meg å handle på kinesisk internett og kan overføre penger fra bankkontoen min til Alipay, den kinesiske varianten av Paypal. Å få alt det satt opp tok meg 4 måneder med mange timer chatsupport på kinesisk. Nå er jeg noe av en taobaooholic, det som ikke finnes å kjøpe på www.taobao.com finnes helt enkelt ikke.

Torsdag kveld bestilte jeg en ny bok om kinesiske tegn til junior som har begynt å lære det på skolen. Jeg betalte etter klokken 22 på kvelden. Fredag kunne jeg se på internett at boken var sendt klokken 01 på natten. Klokken 15 på ettermiddagen sto ekspressleveransen på døren. Ekspressbrev kostet 8 kr. Jeg er ganske sikker på at leveranser ikke gjøres på 17 timer over natten hjemme.

image

Kunstshopping på kinesisk vis

Dette er landet for billige kopier, så også på kunstfronten. Dagens utflukt gikk til kunstnerkvýarteret utenfor Shenzhen som heter Dafen artist village. Det er et område som spenner over mange boligkvarter og det er gate opp og gate ned med alt fra kopier av Mona Lisa og stormen av Bastillen til  tradisjonell kinesisk kunst og Andy Warhol. Forskjellen på å gå på gallerirunde her og hjemme er at her kan man shoppe uten å ruinere seg, malerier på over en kvadratmeter og kunne vi få for et par tusenlapper og spesialbestilte portrett mellom 500 og 1300 kr avhengig av størrelse og antall ansikter. Portrett fantes å velge på fra Mao og Deng til Obama og Jackie Chan. Barna valgte seg hver sin kunst å ha på rommet, Junior fikk et maleri av en tradisjonell Beijing operamaske for 100 kr og Frøken valgte noen tørkede blomster montert i en ramme for 20 kr. De var svært fornøyde.

Jeg har lest at mange av de som jobber her er utdannet på kunstakademiene, og det kan nok sikkert stemme. Jeg har også lest at det overhodet ikke finnes kreativitet her, alt handler om å kopiere. Det kan nok sikkert stemme.

image

Her produseres det portretter av utrolig høy kvalitet. Denne maleren skulle ha 500 kr for et portrett det ville ta ham tre arbeiddsdager å male.

image

Nesten som hjemme

Kjørte 1 time og 40 minutter i dag bare for å få litt hjemmefølelse etter å ha jobbet mye de siste ukene. Utrolig hvor deilig det kan være å se et H&M-skilt på en vegg når alt annet stort sett er et (for meg) kaos av kinesiske tegn! Jeg holdt nesten på å begynne å gråte. På samme gate var det Vero Moda, Only og Zara også, men det blir liksom ikke helt som hjemme allikevel når ingen strømper er større en 34-38 og det fantes èn eneste strømpebukse i XL som passet for folk over 175cm. Jeg fikk meg i alle fall en sånn minishorts med tights under som later til å være en obligatorisk del av garderoben denne høsten. Samlingen Hello Kitty-strømpebukser til frøken er nå  uansett komplett.

Jeg kan også tillegge at mansjettknapper later til å være helt ukjent her, så Mannen kommer til å ha et problem når vi skal på smokingfest i morgen.

Handleposer

Et hverdagssyn hjemme, noe ganske fantastisk her.

 

På Norgesferie

Nå har vi ankommet Norge og her kan man jo shoppe og deklarere på tax free for å få 20% tilbake når man reiser ut av landet. Ettersom vi skal til Steigen i Nord-Norge der det er meldt 10 grader har jeg vært og handlet ullundertøy til hele familien for 1200 kr. Ikke akkurat den shoppingen jeg hadde planlagt.

Forøvrig brukte vi den første ettermiddagen i Norge på legevakten. Junior sprang ut døra på H&M og den tunge døra av glass og stål slo igjen over hælen hans. Han fikk et 4 cm kutt rett over akillesen, men det gikk bare gjennom huden og kvalifiserte til 2 sting. Så snart han fikk strømper over bandasjen neste morgen var det hele glemt, men det blir ingen bading på 3 uker. Med 10 grader i Steigen tror jeg ikke det er noe tap.

God sommer i Norge!

Drakebåtfestival og shopping

 

I går var det drakebåtfestival. Vi benyttet anledningen til å sende barna i barnehagen mens vi selv dro på markedsshopping. Det er utrolig vanskelig å få tid til shopping i en by med 20 millioner innbyggere. Man må beregne minst en halv dag på å ta seg noe sted, få gjort det man skal og ta seg hjem. Det er bare 3 uker igjen til barna har mer enn to måneder sommerferie, så jeg har ikke for dårlig samvittighet. Det var fantastisk deilig for oss voksne å spise lunch på en bra restaurant i fred og ro.

Vi var på Yashow, det store klesmarkedet i 5 etasjer, og det er hundrevis av boder pakket tett i tett. De er ikke mer en 5-6 kvadratmeter stykket, og det står selgere og roper over alt. Her er det mange uerfarne turister som selgerene prøver å lure, så det er smart å konsekvent snakke kinesisk så de forstår at man ikke tilhører den kategorien. Hørte mye både russisk og svensk i går. Det finnes kopier av alt mulig, så alle barn her går i Ralph Lauren og Tommy Hilfiger, for det er det som finnes å få tak i.

På markedsshopping er det bare å telle pengene man har i lommeboken når man går inn og telle på nytt når man går ut, det er helt umulig å holde oversikt. Det forhandles om hver eneste pris, og vi lykkes stort sett å få alt ned til i hvert fall under halvparten av utgangspris. Mannen kjøpte en “Levi’s” shorts som han ble tilbudt for 280kr. Til slutt viste han at 110 var alt han hadde igjen i lommene sine, og han fikk den for det. Han er litt hardere forhandler enn jeg. Jeg fant en Spidermansinglet til Junior som jeg ble tilbudt for 45, og jeg kunne sikkert ha kranglet den ned til 10, men jeg synes det er greiere å bare si 20, og så vet både selgeren og jeg at det er en grei pris for begge og så er det klart. På et sted hadde vi en haug med barneklær og regnet sammen at verdien var ca 100 kr, og ble tilbudt alt for 250. Det sluttet med at vi gikk derifra, og så kommer selgeren springende etter og sier at 120 er greit. Det samme med en grønn Hello Kitty-kjole, den ble jeg tilbudt for 85, men jeg sa 40 og var helt bestemt, og jeg snudde bare ryggen til før selgeren sa det var greit.

Jeg må si at panikken tar meg lett. Det er mye folk, trangt, sikkert mange lommetyver og lett å bli lurt når selgerene står der og vifter med kalkulatorene sine for å vise frem regnestykker på hvor mye man sparer. Jeg er slett ikke glad å prute, men vet jo om at tingene er verdt ca 30% av det de sier. Jeg blir helt matt, så i går orket jeg ikke å handle til meg selv etter at jeg var ferdig med ungene.

Til slutt kom vi ut 800 kr fattigere med massevis av poser og visste ikke riktig hva vi hadde fått med oss. Det er litt som å handle på outlet, man må kjøpe det man finner som er bra, men kan ikke egentlig vente å få tak i akkurat det man vil.

Shopping til barna

Dette fikk vi for ca 550kr til barna. Om man trekker fra lærsandalene som kostet 100 og undertøyet som stort sett ikke koster noe blir det et snitt på 50kr per plagg. Det er vel OK prutet, men vi er absolutt ikke i verdensklasse her.

Frøken med Hello Kitty og drakebåt

Frøken var superfornøyd og kledde på seg "Titty Sjole!", det beste som finnes, med en gang. Hun passet godt på alle klærne og i dag måtte hele posen med klærne være med i ryggsekken til barnehagen. Siden det var drakebåtfestival hadde hun laget den fineste drakebåten et morshjerte noen gang har sett.

Vil du kjøpe en iPod Touch for 200kr?

I dag var jeg ute og handlet på perlemarkedet (Hong Qiao), som er en av de største markedene her i Beijing. Det er 5-6 etasjer med småboder som selger alt mulig til den prisen du og selgeren kommer overens om. Alt er fake, men det kan gjerne være fake med god kvalitet. Jeg har f eks kjøpt en veldig fin Peak Performance vinterjakke til Junior for 240kr før jul. Alle selgere, det er ca 1.5 m mellom hver, drar i deg og spør ‘you want to buy, madam?’, og panikken bruker å ta meg ganske fort. Jeg vil helst inn, kjøpe det jeg kom dit for til den prisen jeg hadde bestemt meg for på forhånd og gå igjen.

Den første seksjonen innenfor døren er elektronikk, så her er det PSP, Nintendo, telefoner, iPhones, iPods og iPads i alle former og varianter. Den aller første selgeren spurte om jeg ville ha en iPhone (virkelig ikke, jeg hater iTunes), men jeg skulle kjøpe en presang til min 17-årige nevø, så jeg spurte hva hun skulle ha for en iPod Touch bare for moro. Hun knappet 800 kr på kalkulatoren sin, og ettersom jeg ikke var interessert gikk jeg derifra og så dro hun i armen min og knappet 200. For 200 kunne jeg i alle fall tenke meg å se hva det var, så hun sendte en gutt avgårde for å hente en.

Han kom tilbake etter 5 minutter med en eske det sto 32GB på som så original ut og tok opp en iPod Touch som så helt fin ut med beskyttelsesplast og greier og begynte å slå på strømmen. Jeg fikk den i hånden og den kjentes akkurat som et av mobiltelefonleketøyene jeg kan gå i lekekassen her hjemme og hente. Et dårlig plastchassis med nesten ingenting inni, men som blinker og lager lyd. Da han slo den på var oppløsningen i displayet veldig dårlig, men det var kopier av alle ikonene man kjenner igjen fra iPhone. Da jeg trykket på et ikon begynte den å spille musikk og jeg spurte om det gikk å kople seg opp til iTunes. Nei, det var bare ledning og datamaskin (skulle ønske det også gjaldt ekte iPhones). WLAN? Nei-nei-nei. Spille spill? Nei da må du kjøpe en PSP. Så spurte hun om jeg skulle ha den, og jeg sa at det skulle jeg ikke, og jeg ville gå derifra. Alt som en helt vanlig shoppingrunde på et kinesisk marked.

Det rare begynte derifra med at selgeren ble skikkelig sint, hun lurte på hvorfor jeg ikke ville kjøpe den, og jeg sa at det var et leketøy jeg kunne gi til 3-åringen min og at jeg har en iPod Touch hjemme, så jeg vet hva det er, og det var ikke det de hadde vist meg. Hun sa ‘Nå får du slutte å prate. Du kommer her og vil kjøpe noe som er ordentlig, men en sånn iPod Touch koster 3200kr (knapping på kalkulatoren). Du vil ikke betale og da får du ikke noen iPod Touch heller!’ Da gikk jeg bare og syntes hun var ganske komisk. Men så ikke kall det for en iPod Touch når det bare er plastskrot som blinker, da!

En Paul Smith datamaskinveske eller noe sånt

Jeg fikk plutselig en liten time fri i dag, det er jo ikke hver uke det skjer, så da gikk jeg en liten tur i butikkene utenfor den ene av de sju portene til universitetet. Jeg fant meg en flott datamaskinveske som kan muntre meg opp på triste vinterdager i Beijing, og da jeg kom tilbake og viste den fram til mine engelske studiekamerater sa de: “Oh, a Paul Smith!”. Jeg fortalte at jeg hadde betalt 300 kr for den, og da sa de: “Then it’s definitely not a Paul Smith!”. Det er en “Paul Smith”, ikke en Paul Smith. Jeg hadde aldri en gang hørt om Paul Smith, jeg syntes bare den var fin. Er ikke den nye, rosa datamaskinen min også fin?

En Paul Smith?

Her er den nye datamaskinen min og den nye vesken jeg har kjøpt til den. Ikke sant de er fine? Veska er kanskje ikke en helt ekte Paul Smith, den er i hvert fall "Made in China".

Høydepunkter og lavvanssmerker når jeg snakker kinesisk

Nå er sommeren nesten slutt, jeg begynner på universitetet onsdag 25/8 og barna begynner i barnehagen 1/7. Jeg har hatt 17 privatleksjoner i kinesisk i løpet av sommeren og har bare en igjen. Jeg har med andre ord studert kinesisk i 34 timer. Det er nok til at jeg har glemt at jeg ikke kan snakke kinesisk, så jeg er stadig ute på gatene og befinner meg i diskusjoner der jeg ikke forstår noen ting. Vi har fått bil og jeg spurte en sjåfør vi har brukt om han kan tenke seg å jobbe for oss med å kjøre vår bil og ikke sin egen. Jeg forsto alt jeg sa! Jeg tror han forsto litt også og at jeg mer eller mindre har ansatt en sjåfør. Naboen har vært på ferie i to måneder og i går så jeg at sjåføren deres sto og vasket bilen. Da gikk jeg bort og spurte om naboen kommer, det er jo ikke noe problem, men jeg fikk et svar jeg ikke forsto noen ting av. Det var noe om 7, så vi får se om de kommer om en uke.

Det som i alle fall funker greit nå er å fortelle husholdersken hva planen for dagen er, at jeg går ut med barna, når vi kommer tilbake, om vi skal spise lunch og middag hjemme og sånt. Med henne har jeg til og med hatt et par telefonsamtaler på kinesisk når jeg har vært ute og sagt i fra at jeg ikke kommer hjem før hun slutter å jobbe så hun skal  bare gå hjem og ikke vente på oss. Her om dagen var jeg på kinesiskleksjon og ringte for å be henne ta med 10 yuan når hun kom for å møte meg senere sammen med barna, og det hadde hun med seg da hun kom. Hun har dog bodd med en svensk familie i 6 år allerede, så hun er ganske dreven på svensk-kinesisk.

Det absolutte lavvannsmerket nådde jeg da jeg og barna var i den kinesiske landsbyen vi var ved siden av og jeg bestemte meg for å lete etter en “vinkekatt”, en liten figur som bruker å stå på diskene i butikkene og vinker og bringer lykke og rikdom til butikksinnehaveren. Den er også kjent som ‘chinese lucky cat’. Jeg har lovet Junior en sånn lenge. Jeg gikk fram til en butikk, dvs et hus med en masse kaos i der døra står åpen og man kan komme og kjøpe av kaoset, og sa på kinesisk ‘jeg vil ha katt’ (‘wo yao mao’), og så vinket og viftet jeg med armen akkurat sånn som vinkekattene gjør og håpet på det beste. Jeg gjentok et par ganger og så ga jenta inntrykk av at hun forsto hva jeg mente og sprang inn i butikken og begynte å lete. Litt etter kom hun ut med en shuttlecock, altså en sånn fjærball som man spiller badminton med. Utifra tegnspråket mitt var det jo ganske logisk.

Da jeg fortalte dette til kinesisklæreren min holdt hun på å le buksene av seg. Så fortalte hun hva en shuttlecock heter på kinesisk, og ordet inneholdt mao eller mai eller noe sånt, så det forklarte jo også litt. Og jeg har enda ikke fått tak i en vinkekatt.

Vinkekatt

Jeg og Junior kaller dette en 'vinkekatt'. Vi har ikke lyktes å få kjøpt en enda selv om vi hadde planlagt det allerede før vi dro fra Sverige.