Vi har boket ferie! Det var ikke riktig like enkelt som hjemme, det endte med at jeg måtte ta en taxi ut til flyplassen og betale flybillettene kontant der, og 10000 kr i hundrelapper blir en ganske stor bunke.
Nå skal vi i alle fall snart til Hainan-øya lengst sør i Kina og bo på Marriottresort der. Ikke sant at det ser fint ut: Marriott Sanya.
I dag tror jeg vi er den gladeste familien i Beijing! Shippingen vår har kommet! Jeg vet ikke hvem som var mest lykkelig, han som fikk sykkelen, hun som fikk dukkehuset, han som fikk espressomaskinen eller jeg som fikk sommerklær å ha på meg i 40 graders varme. Det er 3 måneder siden vi sendte alt fra Stockholm og siden det har vi bare levd med det vi har kunnet pakke i en koffert. Vi har hatt et håndkle og ett sengetøysett per hode, så det har vært til å dra av på morgenen, vaske, tørketromle og legge på på kvelden. Nå kommer det påfylling av favoritthygieneproduktene fra apoteket hjemme, stoler så barna kan sitte ordentlig ved matbordet, bilstoler så vi kan kjøre uten å ha barna krypende i hele bilen (når vi vel får bil) og en sykkel til så vi kan dra på familieutflukter. Nå kan vi begynne å bosette oss på ordentlig.
Barna sykler om kapp på syklene som kom i shippingen. Junior på sparksykkelen og Frøken som passager på trehjulsykkelen som nabojenta sykler på.
Hvor er espressomaskinen min? Det første Mannen gjorde da han kom hjem fra jobb var å titte i alle eskene for å se hvilken espressomaskinen var i.
Jeg bruker jo å være så mye jeg bare kan ute med barna, uansett vær, og i dag skulle jeg som vanlig gå ut etter at jeg hadde vært på kinesiskkurset. Klokken hadde rukket å bli 16, og det var så varmt at det brant i huden. Da kom jeg på at jeg har et termometer hjemme som fungerer i det temperaturintervallet vi har her, nemlig ungenes febertermometer. Jeg stakk det i veska og vi syklet til en lekeplass som ligger helt i skygge. Der viste termometeret 39.1 litt etter klokken 16.
Varmen er så påtagelig at den føles som den ligger mot kroppen. Den får meg til å tenke på de første vitenskapelige forsøkene til å beskrive elekromagnetiske felt som vi leste om i fysikken for et halvt liv siden. Man fant på mediet ‘eter’ som var noe usynlig, allestedsnærværende som radiobølgene kunne forflytte seg i. Den varme lufta føles som dette lett ubeskrivelige ‘eter’ som er overallt og legger seg mot kroppen på en.
Her er bilder av noen ting vi har vært nødt til å skaffe oss fordi det bare ikke går å være uten her i Beijing.
Junior synes det er stor stas å ha 'telt' på senga si. Barna bruker faktisk å være inni her og leke. Myggnettingen er desverre påkrevd, før vi fikk kjøpt det brukte jeg å få 3-4 myggstikk i løpet av natta og det blir ganske slitsomt i lengden.
Desverre åpnet jeg ikke pakken på myggnettingen jeg kjøpte til den store senga før jeg kom hjem. Den var ROSA! Veldig rosa! Her er barna inni og herjer før vi fikk den på senga. Myggnettene er veldig praktiske og går under madrassen, så noen sånne her skulle vi faktisk ha hatt i Norrland også der myggen kan være en fæl plage døgnet rundt. Her er den i hvert fall mest bare på ettermiddagene og kveldene.
Her monterer Mannen sykkelvogna vi har fått på sykkelen vi har kjøpt. Den gjorde stor forskjell i hverdagslivet, nå kan jeg og barna ta oss rundt til butikker, lekeplasser og svømmebasseng i området. Rekkevidden og mulighetene har øket betraktelig!
Et badebasseng i hagen er perfekt å ha de dagene det egentlig er for varmt å gjøre noen ting som helst. Barna elsker det, men det kan jo bare brukes og være framme når det er voksne med. Vi bruker å si at det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær og være ute uansett. I 37 grader er det nesten ikke mulig å være ute, de eneste rette klærne da er vått badetøy.
Når termometeret viser 37 eller 41 er vi nødt til å drikke hele tiden. Med disse flaskene synes barna også det er litt morsomt, så de har de gjerne med seg i sykkelvogna eller foran TVen når det er Elias eller McQueen en stund før middagen. Det var litt i tidligeste laget å begynne med Barbie-greier til Frøken synes jeg, men jeg kjøpte disse fordi lokkene med sugerør som kan stenges inne er så praktiske.
Nå har jeg hatt min første leksjon i kinesisk, og den besto for det meste av å trene på forskjellen på ‘ba’, ‘ba’, ‘ba’ og ‘ba’, for det kan sies på fire måter på kinesisk, med flat tone, en som går opp, en som går ned og en som går ned og opp. Ba ba ba ba. Ma ma ma ma. Til slutt fikk jeg til og med trene på å si ‘ma ma’, som betyr mamma, med to ulike toner på de to stavelsene. Læreren min ville at vi skulle trene på tegn også, og jeg har fått begynne med en hjemmelekse der jeg har tegnet streker både bortover og nedover.
Det er bare å si til seg selv at alle har vært nybegynnere en gang. Dette kommer til å ta tid.
Her har jeg sittet og trent på ba ba ba ba og å skrive streker både bortover og nedover.
Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.
Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.
Så er det problemet med att det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.
I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.
Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!
Forrige helg var vi på utflukt til Lido Side Park som ligger en bit nærmere Beijing. Der så vi alle de typiske tingene man ser i parkene her, folk går dit for å sitte og øve på sang og musikk. Eller å fiske. Jeg syntes dette så veldig skittent og ekkelt ut, men fisk fantes det faktisk.
Her er det noen som bruker søndagen til å gå i parken for å synge, spille og danse. Dama i blått til venstre synger, mannen spiller et strengeinstrument og hun i den hvite hatten danser til.
Her er det noen som fisker i Lido Side Park midt i Beijing. Han fikk faktisk ganske store fisker også. Og jeg som syntes det virker ekkelt og skittent å fiske i Stockholms Ström foran slottet!
Her er to til som satt og spilte for seg selv i parken. Notene de har likner ikke på noe jeg har sett før.