Den første leksen i kinesisk

Nå har jeg hatt min første leksjon i kinesisk, og den besto for det meste av å trene på forskjellen på ‘ba’, ‘ba’, ‘ba’ og ‘ba’, for det kan sies på fire måter på kinesisk, med flat tone, en som går opp, en som går ned og en som går ned og opp. Ba ba ba ba. Ma ma ma ma. Til slutt fikk jeg til og med trene på å si ‘ma ma’, som betyr mamma, med to ulike toner på de to stavelsene. Læreren min ville at vi skulle trene på tegn også, og jeg har fått begynne med en hjemmelekse der jeg har tegnet streker både bortover og nedover.

Det er bare å si til seg selv at alle har vært nybegynnere en gang. Dette kommer  til å ta tid.

Den første leksen i kinesisk

Her har jeg sittet og trent på ba ba ba ba og å skrive streker både bortover og nedover.

Beijing er litt større enn Stockholm

Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.

Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.

Så er det problemet med att  det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.

I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.

Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!

Utflukt til Lido Side Park

Forrige helg var vi på utflukt til Lido Side Park som ligger en bit nærmere Beijing. Der så vi alle de typiske tingene man ser i parkene her, folk går dit for å sitte og øve på sang og musikk. Eller å fiske. Jeg syntes dette så veldig skittent og ekkelt ut, men fisk fantes det faktisk.

Musikk og dans i Lido Side Park

Her er det noen som bruker søndagen til å gå i parken for å synge, spille og danse. Dama i blått til venstre synger, mannen spiller et strengeinstrument og hun i den hvite hatten danser til.

Junior titter på noen som fisker i Lido Side Park

Her er det noen som fisker i Lido Side Park midt i Beijing. Han fikk faktisk ganske store fisker også. Og jeg som syntes det virker ekkelt og skittent å fiske i Stockholms Ström foran slottet!

Flere musikere i Lido Side Park

Her er to til som satt og spilte for seg selv i parken. Notene de har likner ikke på noe jeg har sett før.

En helt annen barnehage

I går var jeg og barna på besøk i en barnehage som jeg funderer på at Junior skal begynne i til høsten. Det var en helt annen opplevelse enn jeg er vant til hjemme. Junior fikk være med på musikkleksjoner, ‘ABC, music and me’. Det var en gruppe på ca 10 3-åringer som fikk sitte på en matte på sitt ‘music spot’ mens læreren fortalte hva de skulle gjøre til musikken. Først skulle de være tog og rulle hendene fort og langsomt rundt hverandre ettersom musikken ble fort og langsom og så kom toget inn på stasjonen og det ble stopp og alle skulle lage fløytelyder når toget slapp ut dampen. Deretter fikk de hver sin maracas og skulle holde hverandre på skulderen og gå rundt og være tog til musikken og spille på maracasen. Tilbake til ‘music spot’ på matta og så var det rytmepinner som man kunne spille på på ulike måter, langsomt og fort ettersom musikken endret seg.

Etter en stund fikk alle utdelt sjal i fine farger som de skulle springe rundt med og ettersom musikken forandret seg skulle de være fly, busser og tog. Høyt opp og lavt ned og tilbake til ‘music spot’. Sånn holdt de på i 45 minutter eller en time, tror det er mer undervisning enn mange barnehager hjemme har på en hel uke. Alle barna utenom Junior var helt med på allting og sang og spilte og sprang og danset og tilbake til ‘music spot’. Jeg var imponert over læreren, han var utrolig flink til å se hva barna holdt på med og gi tilbakemelding på allting. Junior brukte f eks rytmepinnene til å snurre rundt hverandre så de ble helikopter og det hadde de aldri gjort før, så da kunne alle gjøre det.  Junior var ellers mest interessert i en lekekomfyr som sto lengst bak i musikkrommet.

Etter litt frukt og brødskiver var det litt fri lek, og så tok musikklæreren fram gitaren og alle (utenom Junior som hadde funnet noen klosser) satt på ‘music spot’ og sang med på engelsk og på kinesisk.

I alle rommene i hele huset er det ulike klasserom. Det er en stor gymsal der de har Kung Fu på torsdager og der alle barna har fellessamling på morgene, og så er det musikkrom, språkrom for kinesisk og engelsk og lekerom pluss noen rom jeg ikke så. Selv om det er mange barn er de delt inn i små grupper som har ulike aktiviteter i de ulike rommene hele formiddagen. I det hele tatt føles det veldig bra.

Det eneste jeg kunne ønske meg er litt mere utelek, de er visst ute på den lille lekeplassen sin ettermiddagene, men mine barn er jo vant til å springe av seg både sent og tidlig i alt slags vær.  Akkurat nå ligger temperaturene nære 30 grader, så midt på dagen er det i alle fall ikke aktuelt å være ute.

Stå ikke på dostolen!

Her er et skilt jeg så på et toalett på et stort, nytt og fint kjøpesenter (San Li Tun). Stå ikke på dostolen! Det er ganske vanlig med ‘hull-i-gulvet-toalett’ her, og da står man jo og gjør det man skal. Om man ikke er vant til dostoler blir det ganske naturlig at man da skal stå på kanten, det er jo sånn man alltid har gjort det.

Don't step onto the WC

Et skilt jeg så hengende over en toalettstol på et kjøpesenter.

China Days

Det finnes noe her blant expatene som heter ‘China Days’. Det er når det bare blir for mye og man vil rømme herfra. Vi har hatt to sånne hittil. Den første var da vi hadde vært her i ca et døgn og dro til IKEA for å handle tallerkner, kasseroller og bestikk. Det var en lørdag formiddag og det var mer folk på IKEA enn på en forsinket T-bane en morgen i Oslo eller Stockholm. Det var et mareritt. Midt i melder dessuten Junior: ‘Kissnödig!’ og Mannen og han forsvant for å få det gjort. Jeg endte opp med å gå 40 minutter tilbake mot folkestrømmen med handlevogn og Frøken for å finne de igjen. Ingen var særlig glade etter det.

Den andre persen var etter at vi hadde vært her en uke og vi dro til Carrefour, den store franske varehuskjeden, for å handle alt vi behøver for å vaske huset med. Carrefour heter forøvrig Jia-le-fou her. (IKEA heter Ai-jia-jia-la eller noe sånt.) Jeg har skrevet om før at det er enormt med personale i butikkene her, og på Carrefour står det kanskje 5-8 personer og jobber i bleiehylla for å se til at du velger rett sorts bleier. Jeg skulle finne en flekkfjerner og da har jeg 5 damer rundt meg som står og holder opp ulike såpeflasker. Ikke nok med det, men for hver tredje meter står det noen med et lite brett med smakeprøver, headset og megafon og roper ut at man skal kjøpe deres ost, pølse, sjokolade, kjeks eller gud vet hva. For å heve stemningen er det dessuten høy musikk på i bakgrunnen.

Vi hadde kjørt en halvtime dit med barna herjende løst rundt i en taxi uten AC, jeg behøver vel kanskje ikke si at de var måtelig innstilt på å holde seg i ro i en handlevogn. Vi fikk handlet vaskeutstyret, men da vi kom til matvareavdelingen tok panikken oss og vi dro hjem og bestilte take-away i stedet.

Frøken i kaoset på Carrefour

Frøken i kaosest på Carrefour

Ayi er her!

I dag har endelig Ayi begynt å jobbe. Ayi er kinesisk og betyr ‘tante’, tror jeg, det er i alle fall ordet for husholderske. Hun kan hjelpe til med barn, mat, handling, klær og alt som foregår i huset.

Hun som skal være her heter Jiao, tror jeg, alle sier bare Ayi. Hun jobber 9-17, 5 dager i uka, for 2400 kr per måned. Det kan virke magesterkt, men jeg har faktiskt gitt henne ganske generøst betalt i forhold til andre jeg har hørt om i nærområdet. Man må også huske på å se på det på den måten at vi gir noen en jobb og en inntekt.

I dag handlet hun mat for et par dager, lagde lunch til meg og barna, ris med egg i og en kjøttrett med mye selleri, vasket rundt hele huset, brettet litt klær og lagde kyllingvinger, broccoli med masse hvitløk og ris til middag. Det var utrolig deilig å ikke bare stå i kjøkkenet som jeg har gjort de tre siste ukene. Jeg regner forøvrig ikke med at hun skal gjøre alt det hver dag, jeg tror hun forsøkte å imponere litt den første dagen.

Ayi snakker bare kinesisk, men hun har jobbet i en svensk familie i fem år så hun er godt kjent med hvordan vi bruker å ha det. At det er forskjell på den kluten man bruker til å tørke toalettet og kjøkkenbenken med og at ungene vasker hendene før de spiser. En av de første tingene jeg skal gjøre med min nyvunne frihet er å sette meg på skolebenken og ta privattimer i kinesisk tre ganger i uka fra og med neste uke så jeg kan begynne å prate med henne også. I dag har vi klart oss takket være Google Translate, men det blir jo litt enveis kommunikasjon. På den annen side er det litt greit å ikke behøve å småprate. Hun er jo en erfaren ayi, så hun har ingen forventninger på noen underholdning.

Det skal bli spennende å se om vi finner ut av det med hverandre. For at det skal fungere med en ayi må det fungere for begge parter. Junior var i hvert fall veldig entusiastisk og de leste bøker med dyr sammen og han holdt henne i hånden på en liten utflukt til lekeplassen. Han er ganske sulteforet på kontakt med andre enn meg.

Det beste i huset – ifølge barna

Før vi dro fikk vi massevis av bilder av visningshus på mailen hjemme. På et av bildene var det et barnerom med en seng med en sklie på som vi viste Junior og lovet at han skulle få. Det var en stor dag den dagen ‘rutschelkanesenga’, som den har blitt hetende, kom. Ungene leker masse på den. Det vi dog ikke var helt forberedt på var at madrassen var ca 120×190 cm, så senga er gigantisk! Madrassen er dessuten laget med noe som føles som sponfiberplate som base, så den er steinhard! Junior sover ikke på den og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men kommende, ikke alt for lange, gjester kommer nok til å få tilbud om å sove her. Etter at vi har fått på den en overmadrass, vel og merke.

Rutschelkanesenga

Det beste barna har fått i huset, Junior kaller den for 'Rutschelkanesenga'

Aktiviteter rundt huset

Nå som huset er nytt foregår det en del rare ting rundtomkring. En av de første dagene spurte vi huseier hvordan posten fungerte og hvor den ble levert fordi postkassen var en rustboks helt skjult bak et tre. Et par dager senere kom en mann som brukte halve dagen på å klippe hele treet som sto foran, skrape og børste bort rust og male postkassen. Så gikk det en dag til og det ble satt inn en lås i postkassen og da vi fikk overlevert nøkkelen til postkassen sa huseier: det er ingen som bruker den postkassen, alle som leverer post bruker bare å legge den i porten eller på trappa. Så nå har vi en flott postkasse og et maltraktrert tre helt unødvendig levert.

Postkassen fikses

En arbeider jobbet en halv dag med å få postkassen i orden.

En annen dag hadde jeg hørt at de skulle fikse TVen så vi fikk signal. Det gikk noen arbeidere ut og inn og de holdt på med ledninger og greier. På kvelden da jeg skulle samle sammen det jeg visste jeg skulle få bruk for neste dag her hjemme kunne jeg ikke finne Junior sine sandaler. Han kan kle de av seg litt hvor som helst, så jeg gikk en tur rundt huset for å lete. Da fant jeg denne utenfor der barna bruker å leke og springe:

Parabolantennen

En ganske barnevennlig montert parabolantenne. Eller noe.

En mer høl-i-hue-plassering av en parabolantenne enn midt på bakken på en tomt der det springer en 1- og en 3-åring hele dagene skal vel godt gjøres å finne på. Jeg lurer på hvor lang tid det skal ta før noen har herjet den i stykker. Jeg behøver vel kanskje ikke å si at huseier ikke har barn selv. Vi skal forsøke å få huseier til å skrive på et papir der de tar fullt ansvar for antennen, for det her vil ikke vi ha noe med å gjøre.

Og vi får ikke inn fotball-VM en gang.

På butikken

I dag skulle jeg på butikken og handle med frøken lange fingre i vogn og rastløs junior på slep. Jeg så for meg et fryktelig slit og satte junior i en handlevogn som jeg skulle manøvrere samtidig som jeg hadde frøken godt fastspent i vogna så hun ikke skulle finne på noe ugang. Jeg var ganske immobil.

Her i Kina er det sånn at det er helt sinnsykt mye personale i butikkene, hvilket kan være ganske slitsomt om man skall kjøpe en flekkfjerner og det står fem damer og vifter med ulike såpesprayer under nesa mi eller om jeg skal se etter en shorts og det kommer masse folk frem med ulike shortser, jeans og bukser. I dag var det derimot helt perfekt. Da jeg kom inn i butikken så personalet att dette kunne jeg ikke klare alene, så det troppet opp en som kjørte frøken i vogna rett bak meg i hele butikken. I alt styret i kassen når det skal varer opp av handlevogna, ned i poser, lommebok frem, betaling, junior skriker fordi det er noe han vil holde i som jeg har pakket ned i posen, da så jeg plutselig at det var noen av personalet som holdt på å kle på frøken skoene som hun hadde kledd av seg. Så får man hjelp til å pakke varene, sette de i vogna, gå ut på gaten, vinke på en taxi og putte alle varene inn i taxien.

Når man kommer fra et land der personalbesparinger er en del av strategien for å holde nede priser og det er umulig å finne betjening for å spørre om noen ting som helst er dette ganske uvant. Jeg synes det nesten er vanskelig å ta imot hjelp, men når jeg puster ut og  bestemmer meg for at sånn er det bare her, det er bare å takke og ta imot, så er det faktisk ganske deilig.