I kryssilden

Vi leier huset av et amerikansk firma som heter Home Abroad. De har vært veldig hjelpsomme og fikset ytterdøra som lekker inn når det regner, aircondition som det plutselig kommer en halv liter vann ut av, hengt opp kroker til håndklær og litt av hvert praktisk som må gjøres i huset.

Huset ligger i en så kalt ‘compound’, et inngjerdet nabolag, ofte kjent som ‘gated community’ hjemme, med vakter, adgangskontroll, folk som feier gatene, holder lekeplassen i orden og sånt. De som er ansvarlig for det kalles bare ‘Management’ (noen som har sett Carnivale?).

Denne uken har airconditionen lagt ned, vi hadde 28 grader i soverommet og det har kommet fukt inn i veggene i kjøkkenet som det har begynt å vokse grønne og svarte ting på. Jeg ringte Leon, min mann på Home Abroad, som noe beskjemmet kunne fortelle at Home Abroads arbeidere hadde blitt forbudt av Management å komme inn i nabolaget, de ble ikke sluppet gjennom porten. Det er en konflikt som handler om penger og hvem sine arbeidere som skal gjøre hva, så da har Management bare funnet på at Home Abroad får ikke komme inn til leietakerene sine. Jeg ringte Management og sa at jeg måtte få inn airconditionreperatørene, og 5 minutter senere ringte Leon og sa at Management fortsatt ikke ville slippe dem inn. Da tok jeg sykkelen og trampet som en tulling ned til Management ettersom det var 3 minutter til kinesiskleksjonen min skulle begynne, tok fram de store bokstavene og gestikulerte svært tydelig. I AM VERY ANGRY WITH YOU! You must let my workers in! You and Home Abroad have a problem, it is not MY problem.

Da jeg kom hjem fra kinesiskleksjonen to timer senere var det 23 grader i soverommet.

Senere på dagen hørte jeg på den svenske radioen om at det er så fryktelig mye veps i Stockholm i sommer. ‘Mina barnbarn kan inte leka på balkongen. Det är alldeles fruktansvärt!’ De I-landsproblemen føles ganske langt borte.

Verdens minste selbuvotter

Frøken hadde hele vinteren verdens minste selbuvotter som var så søte, og som tanten min hadde strikket. Jeg ble så lei meg da den ene forsvant akkurat mens vi var midt i pakkingen for shippingen. Piet Hein har skrevet et gruk som handler om at den er ulykkelig som mister en hanske, dog ikke like ulykkelig som den som mister den ene, kaster den andre og så finner den første igjen. Med det i sinnet bestemte jeg meg for å spare den jeg hadde igjen i en veske med ting vi ikke klarte å få med oss som den første som kommer på besøk skal få ta med seg hit. Har jeg ikke mye feil ligger altså selbuvotten i en bag en bit utenfor Oslo akkurat nå.

I kjørte vi til det tekniske museet (mer om det en annen gang), og jeg hadde endelig fått inn bilstolene til ungene i en taxi som vi pleier å bruke. På vei hjem hadde Junior en vannflaske, og på framsiden av stolen hans kan man dra ut en drikkeholder som han ville stille flasken i. Han hadde litt problemer med å få den ut, så jeg måtte hjelpe ham. Jeg behøver vel knapt å fortelle hva som lå nedi der? Nå gjelder det bare å holde rede på greiene så Frøken kan bruke vottene igjen før hun vokser ut av dem.

Ferie!

Vi har boket ferie! Det var ikke riktig like enkelt som hjemme, det endte med at jeg måtte ta en taxi ut til flyplassen og betale flybillettene kontant der, og 10000 kr i hundrelapper blir en ganske stor bunke.

Nå skal vi i alle fall snart til Hainan-øya lengst sør i Kina og bo på Marriottresort der. Ikke sant at det ser fint ut: Marriott Sanya.

Bye bye!

Frøken er en veldig fysisk liten person som klatrer høyest opp i klatrestativet og opp skliene uten problemer, men hun sier jo stort sett ikke et ord. I dag sto vi ute på gaten og snakket med den nye, engelske naboen, og da hun gikk videre vinket Frøken og sa ‘bye bye’! Jeg ble helt sjokkert. En ting er at Junior går rundt og småfusker på kinesisk, det er jo bare gøy, men at hun som ikke snakker gjør det på engelsk når hun først kommer i gang er mest bare rart. Og jeg får fortsette å lure på hva det skal bli av den dama.

Den gladeste familien i Kina?

I dag tror jeg vi er den gladeste familien i Beijing! Shippingen vår har kommet! Jeg vet ikke hvem som var mest lykkelig, han som fikk sykkelen, hun som fikk dukkehuset, han som fikk espressomaskinen eller jeg som fikk sommerklær å ha på meg i 40 graders varme. Det er 3 måneder siden vi sendte alt fra Stockholm og siden det har vi bare levd med det vi har kunnet pakke i en koffert. Vi har hatt et håndkle og ett sengetøysett per hode, så det har vært til å dra av på morgenen, vaske, tørketromle og legge på på kvelden. Nå kommer det påfylling av favoritthygieneproduktene fra apoteket hjemme, stoler så barna kan sitte ordentlig ved matbordet, bilstoler så vi kan kjøre uten å ha barna krypende i hele bilen (når vi vel får bil) og en sykkel til så vi kan dra på familieutflukter. Nå kan vi begynne å  bosette oss på ordentlig.

Sykkelløp i gata

Barna sykler om kapp på syklene som kom i shippingen. Junior på sparksykkelen og Frøken som passager på trehjulsykkelen som nabojenta sykler på.

Hvor er espressomaskinen min?

Hvor er espressomaskinen min? Det første Mannen gjorde da han kom hjem fra jobb var å titte i alle eskene for å se hvilken espressomaskinen var i.

Bedre termometerløs enn rådløs

Jeg bruker jo å være så mye jeg bare kan ute med barna, uansett vær, og i dag skulle jeg som vanlig gå ut etter at jeg hadde vært på kinesiskkurset. Klokken hadde rukket å bli 16, og det var så varmt at det brant i huden. Da kom jeg på at jeg har et termometer hjemme som fungerer i det temperaturintervallet vi har her, nemlig ungenes febertermometer. Jeg stakk det i veska og vi syklet til en lekeplass som ligger helt i skygge. Der viste termometeret 39.1 litt etter klokken 16.

Varmen er så påtagelig at den føles som den ligger mot kroppen. Den får meg til å tenke på de første vitenskapelige forsøkene til å beskrive elekromagnetiske felt som vi leste om i fysikken for et halvt liv siden. Man fant på mediet ‘eter’ som var noe usynlig, allestedsnærværende som radiobølgene kunne forflytte seg i. Den varme lufta føles som dette lett ubeskrivelige ‘eter’ som er overallt og legger seg mot kroppen på en.

Ting vi ikke kan være uten i Beijing

Her er bilder av noen ting vi har vært nødt til å skaffe oss fordi det bare ikke går å være uten her i Beijing.

Myggnettingen på Junior sin seng

Junior synes det er stor stas å ha 'telt' på senga si. Barna bruker faktisk å være inni her og leke. Myggnettingen er desverre påkrevd, før vi fikk kjøpt det brukte jeg å få 3-4 myggstikk i løpet av natta og det blir ganske slitsomt i lengden.

Rosa myggnetting

Desverre åpnet jeg ikke pakken på myggnettingen jeg kjøpte til den store senga før jeg kom hjem. Den var ROSA! Veldig rosa! Her er barna inni og herjer før vi fikk den på senga. Myggnettene er veldig praktiske og går under madrassen, så noen sånne her skulle vi faktisk ha hatt i Norrland også der myggen kan være en fæl plage døgnet rundt. Her er den i hvert fall mest bare på ettermiddagene og kveldene.

Sykkelvogna

Her monterer Mannen sykkelvogna vi har fått på sykkelen vi har kjøpt. Den gjorde stor forskjell i hverdagslivet, nå kan jeg og barna ta oss rundt til butikker, lekeplasser og svømmebasseng i området. Rekkevidden og mulighetene har øket betraktelig!

Badebasseng

Et badebasseng i hagen er perfekt å ha de dagene det egentlig er for varmt å gjøre noen ting som helst. Barna elsker det, men det kan jo bare brukes og være framme når det er voksne med. Vi bruker å si at det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær og være ute uansett. I 37 grader er det nesten ikke mulig å være ute, de eneste rette klærne da er vått badetøy.

Drikkeflasker til barna

Når termometeret viser 37 eller 41 er vi nødt til å drikke hele tiden. Med disse flaskene synes barna også det er litt morsomt, så de har de gjerne med seg i sykkelvogna eller foran TVen når det er Elias eller McQueen en stund før middagen. Det var litt i tidligeste laget å begynne med Barbie-greier til Frøken synes jeg, men jeg kjøpte disse fordi lokkene med sugerør som kan stenges inne er så praktiske.

Å vaksinere barna på kinesisk

Denne uka har jeg brukt til å få barna vaksinert og dermed hatt mitt første møte med det kinesiske helsevesenet. Helsevesenet for oss som har gode forsikringer, vel og merke. Først var vi inne en tur og boket tid, og her spør de ‘Når passer det for deg å komme?’, det er ikke sånn som hjemme at ‘Vi får se om vi kanskje har en tid neste uke, ikke ring oss, vi ringer deg’. Neste gang var det full legeundersøkelse av begge barna for å se om de var fullt friske så de kunne få vaksine. (Junior hadde passert meteren, 100cm!) Da rakk vi å diskutere litt av hvert, bl a syntes legen at det var en selvfølge at Frøken skulle ha vaksine mot vannkopper, og så skulle vi få vaksiner mot japansk encefalitt for den vaksinen de har her er bedre enn den hjemme og til slutt skulle Junior også få en vaksine mot meningokokker. Den kvinnelige legen snakket minst like bra engelsk som meg og kunne gi råd om alt mulig når det gjaldt barn og helse.

Selve vaksinen fikk vi inne på det store sykehuset fordi familieklinikken her ute i forstaden ikke hadde lisens for alle de vaksinene vi skulle ha, så vi dro dit med reseptene. Sykehuset vi hører til heter United Family Hospital, og alt var veldig stort, nytt og fint og vi fikk så klart eget rom. Ingen hybelkaniner (dammråttor) i hjørnene her, det kan man jo gjerne regne med hjemme. Det det finnes nok av i Kina er jo som kjent folk, så da barna skulle ta to sprøyter hver var det tre sykepleiere i blå klær med munnbind på plass. Jeg satt med et barn i fanget og holdt fast rundt armene og så sto det en sykepleier foran og hold fast bena mens det sto en på hver side og telte til tre og så stakk de samtidig i hvert sitt lår. Det var jo utrolig raskt og effektivt, men særlig Junior ble jo ganske nervøs av å ha tre pleiere rundt seg så tett. Han skjønte jo med en gang att dette ikke skulle bli særlig morsomt. Da tror jeg nesten jeg foretrekker en koselig dame på barnehelsestasjonen som småprater og smyger fram med en sprøyte og at det tar litt lengre tid. Et Lynet McQueen-klistremerke senere var dog alt helt i orden igjen.

Legen jeg traff først og jeg diskuterte tuberkulose og BCG-vaksine en del. Vi var overens om at det ikke er noen mening i å gi BCG til barna fordi vaksinene er for gammel for å være effektiv og vi er ikke så veldig eksponerte for tuberkulose her. Legen mente dog at vi skulle være oppmerksome på våre kinesiske ansatte, de kunne være i miljøer med en del tuberkulose, så legen foreslo at vi skulle ta med ayi og gjøre lungerøntgen på henne. Jeg synes det er drøyt å kreve at noen andre skal underlegge seg legeundersøkelser. Hva gjør vi om vi oppdager at hun har forandringer på lungene? Hvilket ansvar får vi til å påse at hun kommer i behandling? Skulle hun kunne fortsette å jobbe her? Hun har jo jobbet hos en svensk familie i nabohuset i mer enn 5 år, jeg tar det som den beste undersøkelsen på at hun er frisk. For oss selv ble vi anbefalt å komme inn hvert annet år og gjøre prikktest på armen. Jeg tar det hele med stor ro enn så lenge.