Shanhaiguan på kort varsel

Endelig har vi kommet så langt som til å arrangere vår første tur for å ‘se litt’ av Kina! Vi er på vei til Shanhaiguan (山海关), stedet der muren slutter (begynner?) i havet. Togbilletter her i Kina kan kjøpes maks 10 dager før avreise, og man må gå til et utsalg og kjøpe over disk, eller rettere sagt, gjennom et hull i en vegg. Det går heller ikke an å kjøpe returbillett, det må man gjøre når man vel har kommet fram. Når kinas jernbane har over en miljard potensielle kunder er de tvunget til å organisere billettsalget litt annerledes enn vi er vant til, men det er ikke noe problem. Her i Kina (i alle fall i Beijing) er også folk mye mer innstilt på å ta ting på sparket, ting planlegges aldri mer enn et par dager i forveien. Endringer i timeplanen eller gjesteforelesninger annonseres typisk 2-3 dager i forveien på universitetet. Folk vet kanskje hva de skal gjøre i helgen, men neste helg er stort sett alltid helt blank.

Det kan være ganske irriterende å få rede på at forelesningen er flyttet til akkurat den ettermiddagen man hadde en legetid med bare to dagers varsel, men det er samtidig ikke noe problem å flytte på legetiden heller. På den annen side er det stort sett veldig lett å finne noen å gjøre noe sammen med, for ingen går rundt med kalendere som er helt fulle 3 måneder fram i tiden. Det går faktisk an å boke et bord på fredag for å gå ut på lørdag. Jeg tror nok egentlig det er ganske sunt, i hvert fall om man klarer å ikke mikrostresse (nytt ord jeg har lært fra DN) over at uken ikke ble som man hadde tenkt seg.

Dette ble lite om Shanhaiguan, men mer om det kommer kanskje senere.

Great Wall Shanhaiguan

Her er enden på den kinesiske muren i Shanhaiguan. Bildet er lånt fra National Museum of Australia.

Pendling i Beijing gjør hver dag til et eventyr!

Mandag for drøyt tre uker siden begynte studiene igjen, og jeg hadde bestemt meg for å reise med den ny t-banen som går hele veien hit den første morgenen. Den ligger 10 minutter på sykkel unna, og en liten sykkeltur på morgenen er jo bare forfriskende. Trodde jeg. Jeg hadde kjøpt en sykkel for 150 kr på universitetet for å ha til gjester eller til å stå parkert på t-banen her hjemme, og trampet glad avgårde på den. Ca 150 meter fra huset begynte jeg å lure på om jeg aldri skulle få noe skikkelig rull, det var som de tre første trampene man tar for å få fart på sykkelen hele tiden. Det kan best sammelignes med å sykle på en trehjulssykkel der man må trampe en gang rundt for å få hjulet til å gå en gang rundt og om man slutter å trampe stopper hele sykkelen. Ved porten ut av boligområdet 300 meter bort var jeg kjempeandpusten. Da jeg kom til et kjøpesenter litt over halvvegs var jeg så gjennomsvett, utslitt og demotivert av alle kinesere som sittende i fred og ro på syklene sine passerte meg som måtte stå og trampe for å komme fremover hele veien, at jeg bestemte meg for å parkere hele sykkelen der og gå den siste biten til stasjonen. Der står sykkelen fortsatt, over tre uker senere. Den fine lille 10-minutters sykkelturen tok meg en halvtime og da var jeg så svett at jeg måtte bare kle av meg så mye jeg kunne. (Unnskyld mamma for at jeg trodde det var deg og ikke sykkelen det var feil på da du sa at du ikke fikk til å sykle på den.)

Samme kveld skulle jeg hjem med samme t-bane. Forelesningen sluttet 2145, men foreleseren holdt på til 22 og så pratet jeg noen minutter med medstudentene som jeg ikke hadde sett på 6 uker før jeg gikk til t-banen. Jeg kom dit som jeg skulle bytte til den nye linjen hjem klokken 2305 bare for å oppdage at den nye linjen stengte 2255. Det var bare å sette seg i en taxi, men dette er i alle fall et sted der det alltid finnes mange registrerte, skikkelige taxier. Beijings taxisjåfører er som jeg har skrevet om før noe man aller helst unngår, de er uhøflige og upålitelige. Denne gangen var det en liten grå, tynn dame som var veldig usikker på hvor jeg skulle, selv om jeg forklarte som bare det. Den siste biten er på en smal vei uten gatelys, og da ble hun kjempenervøs og begynte å ringe rundt til folk for å si hvor hun var og spørre om hvordan hun kunne ta seg derifra (noe jeg pekte og forklarte). Jeg hadde ikke beregnet å ta taxi, så jeg hadde ingen kontanter på meg, og da jeg kom hjem og sa at jeg skulle gå inn og hente penger ble hun så nervøs at hun slet fra meg vesken min og sa at mannen min fikk komme ut med penger. Jeg sa at han sov og det var bare så vidt jeg fikk tilbake vesken sånn at jeg kunne få frem husnøklene og ta meg inn og hente pengene i det hele tatt. Hun bare fortsatte å snakke i telefonen om hvordan hun kunne ta seg herifra. Vi bor nære en av hovedveiene til flyplassen, det er ikke akkurat noen umulighet å finne veien her.

Senere, torsdag samme uke, hadde jeg kveldsforelesning igjen, og skyndte meg alt jeg kunne for å rekke den siste t-banen. Det gjorde jeg, problemet var bare at den ikke gikk hele veien hjem. Den hadde sluttstasjon to holdeplasser før jeg var hjemme, så da var det bare å gå av og komme opp rulletrappen og ut av t-banen på en åker midt i ingenting i mørket klokken 2315. Hadde det hendt de første par månedene jeg var her hadde nok panikken vært nære, men nå visste jeg hvor jeg var og kinesisken er god nok til at jeg kan forklare veien hjem. Det var et titalls mennesker i samme situasjon som meg og en gjeng piratdrosjesjåfører, så det var bare å begynne å forhandle. Den første piratsjåføren som kom fram skulle ha 40kr for å kjøre meg hjem (en hvit drosje hadde kanskje kostet 25), og jeg har vært her lenge nok til at ryggmargsrefleksen er å prute, så jeg sa 30. Det var greit om jeg gikk med på å ta med noen fler i bilen. Han klarte å lete rett på et par som aldri hadde vært på denne kanten av byen før, og så satte vi oss i en bil på størrelse med en Smart, og hjem kom jeg jammen den kvelden også.

Slalomtur!

Det er vel kanskje ikke det første man tenker på å gjøre i Beijing, men i dag har vi vært med hele familien og stått slalom. Bakken heter Nanshan (南山, Sydfjell) og ligger 45 minutters kjøretur nordover. Etter norske forhold er dette en lokalbakke som ikke er avmerket på kartet. En av de vi var der sammen med i dag beskrev det som at man tar tre svinger og får opp farten så det blir gøy, og akkurat da må man begynne å passe på at man får med seg nok fart til å komme tilbake til heisen. Alt er kunstsnø, og i dag hadde vi 10-15 grader, så nå smelter det fort bort. Det var strålende sol, så med utendørslunch og kald øl ble det faktisk litt påskefølelse.

Frøken var veldig entusiastisk da hun fikk slalomstøvlene på seg, men ble hysterisk da hun vel forsøkte å gå i dem. Etter å ha fått på seg de vanlige skoene en stund og sett på at Junior hadde tenkt til å stå på ski, kom entusiasmen tilbake. Hun og jeg kjørte 4 ganger i barnebakken sammen, og hun ropte ‘huuu-iiii-oooo’ hele tiden og syntes det var veldig morsomt og ropte ‘mer!’ til hun plutselig var helt ferdig. Jeg syntes hun var flink, hun har jo bare så vidt fylt 2.

Mannen kjørte med kanonkula Junior, som helt uredd bare kjører rett fram. Han har god balanse og det ser ut som om han har kontroll, men han er jo egentlig livsfarlig for seg og andre. At han tør og at han synes det er så morsomt gjør at jeg tror han kan bli ganske flink med litt trening.

Slalombakken i Nanshan

Slalombakken i Nanshan kan være livsfarlig, fordi den kan være full av voksne kinesere som aldri har sett et par ski før. Det var en del av dem i barnebakken der vi også tilbragte det meste av dagen.

Kreativ måte å holde kostnadene nede

En kinesisk jente jeg spiste lunch med i dag fortalte at på jobben hun hadde før skulle alle ansatte få dra på en utflukt. For at alle skulle få rabatt og at hele utflukten skulle bli billigere for firmaet trykket firmaet opp falske studentlegitimasjoner til alle de ansatte. Studentrabatt! Smart, ikke sant!

Firmaet er forøvrig et av de 5 største eksportfirmaene i Kina.