Årets bassengpremiere

I dag hadde jeg den første turen i utendørsbassenget. Resten av familien gjorde det allerede forrige helg, men da lå jeg og sov med influensa. Temperaturene ligger stort sett jevnt over 30 grader nå, og det begynner å bli fuktig også. Da er det deilig å ta en tur til klubbhuset og legge seg i bassenget. Barna elsker det! Som den trygghetsnarkomanen han er, er det ingen ting som er bedre for Junior enn at hele familien er ute og gjør noe sammen. Han har gått på svømming to ganger i uken siden i mars, og svømmer som bare det. Han er mer under enn over vann, men kommer opp og puster og fortsetter og kan svømme 10-15 meter. Det er veldig deilig å ikke behøve å holde i ham hele tiden selv om man må ha øynene på ham. Frøken svømmer ikke, men har badering, rosa svømmebriller og Hello Kitty badedrakt, og er svært fornøyd.

Utendørsbassenget på klubbhuset

Vi er medlemmer i et klubbhus i nærheten, så vi kommer gratis inn på bassengene deres. Å gå å bade er en av aktivitetene hele familien gjør sammen nesten hver eneste helg, og i dag var det endelig varmt nok i vannet til å legge seg i utendørsbassenget.

Et års intensivt språkkurs for barna

Plutselig hadde vi vært her i et år. Året har mest vært preget av sinnsykt mye jobbing, det har vært slitsomt. Særlig høsten var ille, da var det ikke en helg jeg ikke jobbet minst 10 timer. Nå er heldigvis det første skoleåret nesten over, bare et siste prosjekt igjen, og neste år skal visst ikke være like ille. Da får vi kanskje tid og mulighet til å reise til noen av de stedene vi har lyst til, som Guilin, Shanghai, Hong Kong, Suzhou, Urumqi, Chengdu…

Det mest interessante har uansett vært barna og språket. I februar/mars løsnet det ordentlig for junior, og nå snakker han både engelsk og kinesisk med folk han ikke kjenner også. Vi var i en butikk der han så et karnevalskostyme han ville ha men som jeg sa at det ikke ble noe av. Han gikk frem til innehaveren og spurte “nà ge lánsè de yīfu hěn duō de qián ma?” (那个蓝色的衣服很多的钱吗). Koster de der blå klærne veldig mange penger, eller? Jeg syntes det var en ganske imponerende setning. Etter å ha fått svar, kom han springende til meg: “Mamma, de kostet ikke mange penger!” Ellers begynner jeg å få problemer med å henge med når han snakker med husholdersken, og han må oversette for meg. Han ligger langt foran meg når det kommer til kinesisken.

En annen litt morsom ting forrige uke var da vi begynte å snakke om at vi skulle dra og besøke en liten amerikansk venn, og vi skulle finne fram sko og gjøre oss i orden. Da begynte han å snakke engelsk til meg, sikkert fordi han tenkte så mye på den amerikanske gutten vi skulle til.

Frøken, derimot, er mest bare forvirret. Jeg tror allikevel det er kinesisk hun er stødigst på, og jeg hører ofte at barna snakker kinesisk med hverandre når de leker. Hun kaller ham konsekvent for gēge (哥哥), storebror, og det har vært tilfeller når jeg har måttet be gēge oversette hva hun sier på kinesisk. En gang han falt og slo seg i hendene sto hun ved siden av og sa ‘xǐshǒu’ (洗手), og jeg forsto ingen ting. Jeg spurte ham hva hun sa, og han svarte ‘Hon säger wash your hands’. Norsk/svensken hennes er ganske dårlig. Hun sier nå 3 ord sammen, men uttalen er ikke bra. Jeg ble derfor ganske overrasket da hun lekte med en hund ute og med helt perfekt Beijing-dialekt sa ‘zhè shì wǒ de gǒu!’ (这是我的狗), dette er min hund! Jeg har ikke hørt henne snakke så mye engelsk, annet enn at da hun var litt mindre kalte hun alt mulig for ‘this’. Det ordner seg vel for henne etter hvert også.

Det er jo helt klart at barna har en fordel i fremtiden, men jeg lurer på hvor mye kinesisk de kommer til å huske. At i hvert fall junior har lært engelsk for livet, er det dog ingen tvil om.

I dag avgjøres framtiden for 9 millioner kinesere

I går og i dag arrangeres det ‘Gao Kao’ (高考) i Kina, som betyr den store prøven. Det er et kallenavn for Den Nasjonale Opptaksprøven for Høyere Utdanning. I to dager sitter 9 millioner kinesiske 17-18-åringer og skriver eksamen i kinesisk, engelsk, matematikk og 2-3 valgfag. Resultatet av denne prøven, som man bare kan gjøre en gang, avgjør hvilket universitet man kan komme inn på. Man kan velge 3 universitet, og må samtidig krysse for at man aksepterer den plassen man får. Universitetet jeg går på, Tsinghua, har det høyeste opptakskravet i Kina, 700 poeng. Om man søker til 3 universitet men ikke klarer opptaksgrensen for noen av dem, er man nødt til å takke ja til den plassen man blir tildelt på et annet universitet. Jeg hørte om en familie som sponset en jente i fjor som ikke klarte kravet til noen av de universitetene hun ville inn på. Hun hadde planlagt å studere engelsk for å bli lærer, men ble tildelt en plass for å studere politisk historie på et universitet langt ute i hutiheiti. Hennes liv ble altså å undervise barn i kommunistiske teorier som hun selv tar avstand fra fordi hun feilet på GaoKao. Dette er den eneste måten å komme inn på universitetene. Er det rart at ungdommene og familiene er nervøse? Husk at folk her har bare ett barn, det er dette barnet alt har blitt satset på. Dette er kanskje de mest avgjørende dagene i en kinesers liv, og stressnivået er enormt.

Det kan virke kynisk, men hvordan skal man arrangere samordna opptak for 9 millioner studenter? Jeg er sikker på at det kinesiske utdanningsministeriet, og særlig alle tenåringer, tar imot bedre forslag med takk.

Sønnen til sjåføren vår gjør GaoKao i går og i dag. Han har hatt 6 ekstra privatlærere og studert 14 timer om dagen,  6 timer i uken hele skoleåret. Han vil studere litteratur, og det beste humanistiske universitetet er vår erkerival, Peking University (Beida), som også krever 700 poeng. De har diskutert mye fram og tilbake hvilke 3 universitet han skal prøve å komme inn på. En stund var det Tsinghua og Beida samt et tredje i Beijing som krever rundt 450 poeng, men jeg tror det siste jeg hørte var at han ikke skulle søke til Tsinghua og Beida i det hele tatt. Svaret kommer i slutten av juli, jeg krysser fingrene for at han kommer in der han ønsker. I så fall skal han få en liten iPod Nano av meg, selv om jeg aldri har truffet ham.

Kinesiske studenter pugger til GaoKao

Kinesiske studenter pugger til GaoKao. I dag avgjøres hele deres fremtid med èn prøve.

Drakebåtfestival og shopping

 

I går var det drakebåtfestival. Vi benyttet anledningen til å sende barna i barnehagen mens vi selv dro på markedsshopping. Det er utrolig vanskelig å få tid til shopping i en by med 20 millioner innbyggere. Man må beregne minst en halv dag på å ta seg noe sted, få gjort det man skal og ta seg hjem. Det er bare 3 uker igjen til barna har mer enn to måneder sommerferie, så jeg har ikke for dårlig samvittighet. Det var fantastisk deilig for oss voksne å spise lunch på en bra restaurant i fred og ro.

Vi var på Yashow, det store klesmarkedet i 5 etasjer, og det er hundrevis av boder pakket tett i tett. De er ikke mer en 5-6 kvadratmeter stykket, og det står selgere og roper over alt. Her er det mange uerfarne turister som selgerene prøver å lure, så det er smart å konsekvent snakke kinesisk så de forstår at man ikke tilhører den kategorien. Hørte mye både russisk og svensk i går. Det finnes kopier av alt mulig, så alle barn her går i Ralph Lauren og Tommy Hilfiger, for det er det som finnes å få tak i.

På markedsshopping er det bare å telle pengene man har i lommeboken når man går inn og telle på nytt når man går ut, det er helt umulig å holde oversikt. Det forhandles om hver eneste pris, og vi lykkes stort sett å få alt ned til i hvert fall under halvparten av utgangspris. Mannen kjøpte en “Levi’s” shorts som han ble tilbudt for 280kr. Til slutt viste han at 110 var alt han hadde igjen i lommene sine, og han fikk den for det. Han er litt hardere forhandler enn jeg. Jeg fant en Spidermansinglet til Junior som jeg ble tilbudt for 45, og jeg kunne sikkert ha kranglet den ned til 10, men jeg synes det er greiere å bare si 20, og så vet både selgeren og jeg at det er en grei pris for begge og så er det klart. På et sted hadde vi en haug med barneklær og regnet sammen at verdien var ca 100 kr, og ble tilbudt alt for 250. Det sluttet med at vi gikk derifra, og så kommer selgeren springende etter og sier at 120 er greit. Det samme med en grønn Hello Kitty-kjole, den ble jeg tilbudt for 85, men jeg sa 40 og var helt bestemt, og jeg snudde bare ryggen til før selgeren sa det var greit.

Jeg må si at panikken tar meg lett. Det er mye folk, trangt, sikkert mange lommetyver og lett å bli lurt når selgerene står der og vifter med kalkulatorene sine for å vise frem regnestykker på hvor mye man sparer. Jeg er slett ikke glad å prute, men vet jo om at tingene er verdt ca 30% av det de sier. Jeg blir helt matt, så i går orket jeg ikke å handle til meg selv etter at jeg var ferdig med ungene.

Til slutt kom vi ut 800 kr fattigere med massevis av poser og visste ikke riktig hva vi hadde fått med oss. Det er litt som å handle på outlet, man må kjøpe det man finner som er bra, men kan ikke egentlig vente å få tak i akkurat det man vil.

Shopping til barna

Dette fikk vi for ca 550kr til barna. Om man trekker fra lærsandalene som kostet 100 og undertøyet som stort sett ikke koster noe blir det et snitt på 50kr per plagg. Det er vel OK prutet, men vi er absolutt ikke i verdensklasse her.

Frøken med Hello Kitty og drakebåt

Frøken var superfornøyd og kledde på seg "Titty Sjole!", det beste som finnes, med en gang. Hun passet godt på alle klærne og i dag måtte hele posen med klærne være med i ryggsekken til barnehagen. Siden det var drakebåtfestival hadde hun laget den fineste drakebåten et morshjerte noen gang har sett.

Avhengighet og placeboeffekt

Det eneste vettige jeg hittil har funnet på Twitter, er som tidligere nevnt BeijingAir som time for time rapporterer AQI, air quality index, fra en målestasjon ved den amerikanske ambassaden noen kilometer lengre inn mot byen. Å bruke Twitter her er ganske plagsomt ettersom det er blokkert av kinesiske myndigheter, så nå har noen luringer satt opp en mikrohjemmeside der de importerer twitterfeeden og viser den i et lite, hendig format som er tilpasset iPhone/iPod Touch og som ikke er blokkert: Beijing AQI. Vi har iPoden stående i dokningsstasjonen på kjøkkenet der vi kunne ha brukt den som kjøkkenradio om internetforbindelsen hadde vært bra nok til å streame lyd, men i alle fall er iPoden svært lettilgjengelig. Og jeg har blitt avhengig. Jeg tror jeg er framme og sjekker oppdateringen nesten en gang i timen. Hver gang vi skal ut undersøker jeg først om luften er helsefarlig eller ikke, og det er den som oftest. Den værste byen i USA er LA, der ligger AQI i gjennomsnitt på 50. 50 er en bra dag her, her er gjennomsnittet ca 150.

Når man da vet eksakt hvor dårlig luften er, er det veldig lett å begynne å kjenne etter om man ikke hoster litt eller begynner å få litt hodepine. De dagene AQI går mot 400 og 500 og det er dis og lukter røyk kan man knapt røre seg utendørs uten å få hodepine. Sist lørdag var den på 230, “Very unhealthy”, på morgenen, så da lot vi være å ta Junior på utendørs fotballtrening. Hadde vi ikke visst hvor dårlig luften var hadde vi sikkert bare dratt og vært like fornøyde.

Ellers har vi gått rundt og vært småforkjølte og hatt utrolig mye hoste, så for noen uker siden gjorde vi det vi burde ha gjort med en gang vi kom: vi gikk og kjøpte en BlueAir luftrenser til hvert soverom. Etter det sov alle mye bedre, i hvert fall i en uke eller to før Frøken kom in i en eller annen ny trossfase og skal herje midt på natta. All hoste er borte og jeg tror alle generelt føler seg friskere og i bedre form. Men jeg må ærlig talt inrømme at jeg ikke vet hvor mye som er placeboeffekt, effekten at man vet om at noe er dårlig som gjør en syk og effekten av at man vet om at noe er bra som gjør en frisk.

BlueAir 204 luftrenser

En BlueAir 204 som nå står i hvert soverom og holder luften ren på natten. Jeg har ingen tørrhoste lengre og føler meg friskere, men kanskje er det mest fordi jeg vet om at nå skal luften visstnok være bedre.