Beijing er litt større enn Stockholm

Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.

Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.

Så er det problemet med att  det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.

I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.

Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!

China Days

Det finnes noe her blant expatene som heter ‘China Days’. Det er når det bare blir for mye og man vil rømme herfra. Vi har hatt to sånne hittil. Den første var da vi hadde vært her i ca et døgn og dro til IKEA for å handle tallerkner, kasseroller og bestikk. Det var en lørdag formiddag og det var mer folk på IKEA enn på en forsinket T-bane en morgen i Oslo eller Stockholm. Det var et mareritt. Midt i melder dessuten Junior: ‘Kissnödig!’ og Mannen og han forsvant for å få det gjort. Jeg endte opp med å gå 40 minutter tilbake mot folkestrømmen med handlevogn og Frøken for å finne de igjen. Ingen var særlig glade etter det.

Den andre persen var etter at vi hadde vært her en uke og vi dro til Carrefour, den store franske varehuskjeden, for å handle alt vi behøver for å vaske huset med. Carrefour heter forøvrig Jia-le-fou her. (IKEA heter Ai-jia-jia-la eller noe sånt.) Jeg har skrevet om før at det er enormt med personale i butikkene her, og på Carrefour står det kanskje 5-8 personer og jobber i bleiehylla for å se til at du velger rett sorts bleier. Jeg skulle finne en flekkfjerner og da har jeg 5 damer rundt meg som står og holder opp ulike såpeflasker. Ikke nok med det, men for hver tredje meter står det noen med et lite brett med smakeprøver, headset og megafon og roper ut at man skal kjøpe deres ost, pølse, sjokolade, kjeks eller gud vet hva. For å heve stemningen er det dessuten høy musikk på i bakgrunnen.

Vi hadde kjørt en halvtime dit med barna herjende løst rundt i en taxi uten AC, jeg behøver vel kanskje ikke si at de var måtelig innstilt på å holde seg i ro i en handlevogn. Vi fikk handlet vaskeutstyret, men da vi kom til matvareavdelingen tok panikken oss og vi dro hjem og bestilte take-away i stedet.

Frøken i kaoset på Carrefour

Frøken i kaosest på Carrefour

Det aller første og foreløpig siste bildet fra huset

Første bilde fra huset

Det aller første bildet jeg tok i huset når vi akkurat hadde kommet over dørterskelen. Dette er tatt ca 2 timer etter at vi landet i Beijing.

Her er det aller første bildet jeg tok da jeg kom inn i huset. Det viser en montør fra IKEA som er i full jobb i stua med å sette opp de møblene som inngikk i husleien. Det som har hendt siden det er i stort sett ingenting. Trekket som vi skal ha til sofaen er restnotert og ventes om en måned eller noe sånt, så sofaen står etter tre uker fortsatt i de samme eskene som da vi kom. For at det i det hele tatt skal være mulig å sitte i stua har vi fått en lånesofa inntil videre. Den er rett og slett ganske fæl. Litt vanskelig å gjøre det noe særlig hjemmekoselig i dette miljøet.

Lånesofa i stua

Etter tre uker ser det sånn her ut i stua. Vi har fått låne en midlertidig sofa, men sofaen vi skal ha står fortsatt i IKEA-eskene.