Avhengighet og placeboeffekt

Det eneste vettige jeg hittil har funnet på Twitter, er som tidligere nevnt BeijingAir som time for time rapporterer AQI, air quality index, fra en målestasjon ved den amerikanske ambassaden noen kilometer lengre inn mot byen. Å bruke Twitter her er ganske plagsomt ettersom det er blokkert av kinesiske myndigheter, så nå har noen luringer satt opp en mikrohjemmeside der de importerer twitterfeeden og viser den i et lite, hendig format som er tilpasset iPhone/iPod Touch og som ikke er blokkert: Beijing AQI. Vi har iPoden stående i dokningsstasjonen på kjøkkenet der vi kunne ha brukt den som kjøkkenradio om internetforbindelsen hadde vært bra nok til å streame lyd, men i alle fall er iPoden svært lettilgjengelig. Og jeg har blitt avhengig. Jeg tror jeg er framme og sjekker oppdateringen nesten en gang i timen. Hver gang vi skal ut undersøker jeg først om luften er helsefarlig eller ikke, og det er den som oftest. Den værste byen i USA er LA, der ligger AQI i gjennomsnitt på 50. 50 er en bra dag her, her er gjennomsnittet ca 150.

Når man da vet eksakt hvor dårlig luften er, er det veldig lett å begynne å kjenne etter om man ikke hoster litt eller begynner å få litt hodepine. De dagene AQI går mot 400 og 500 og det er dis og lukter røyk kan man knapt røre seg utendørs uten å få hodepine. Sist lørdag var den på 230, “Very unhealthy”, på morgenen, så da lot vi være å ta Junior på utendørs fotballtrening. Hadde vi ikke visst hvor dårlig luften var hadde vi sikkert bare dratt og vært like fornøyde.

Ellers har vi gått rundt og vært småforkjølte og hatt utrolig mye hoste, så for noen uker siden gjorde vi det vi burde ha gjort med en gang vi kom: vi gikk og kjøpte en BlueAir luftrenser til hvert soverom. Etter det sov alle mye bedre, i hvert fall i en uke eller to før Frøken kom in i en eller annen ny trossfase og skal herje midt på natta. All hoste er borte og jeg tror alle generelt føler seg friskere og i bedre form. Men jeg må ærlig talt inrømme at jeg ikke vet hvor mye som er placeboeffekt, effekten at man vet om at noe er dårlig som gjør en syk og effekten av at man vet om at noe er bra som gjør en frisk.

BlueAir 204 luftrenser

En BlueAir 204 som nå står i hvert soverom og holder luften ren på natten. Jeg har ingen tørrhoste lengre og føler meg friskere, men kanskje er det mest fordi jeg vet om at nå skal luften visstnok være bedre.

 

Vil du kjøpe en iPod Touch for 200kr?

I dag var jeg ute og handlet på perlemarkedet (Hong Qiao), som er en av de største markedene her i Beijing. Det er 5-6 etasjer med småboder som selger alt mulig til den prisen du og selgeren kommer overens om. Alt er fake, men det kan gjerne være fake med god kvalitet. Jeg har f eks kjøpt en veldig fin Peak Performance vinterjakke til Junior for 240kr før jul. Alle selgere, det er ca 1.5 m mellom hver, drar i deg og spør ‘you want to buy, madam?’, og panikken bruker å ta meg ganske fort. Jeg vil helst inn, kjøpe det jeg kom dit for til den prisen jeg hadde bestemt meg for på forhånd og gå igjen.

Den første seksjonen innenfor døren er elektronikk, så her er det PSP, Nintendo, telefoner, iPhones, iPods og iPads i alle former og varianter. Den aller første selgeren spurte om jeg ville ha en iPhone (virkelig ikke, jeg hater iTunes), men jeg skulle kjøpe en presang til min 17-årige nevø, så jeg spurte hva hun skulle ha for en iPod Touch bare for moro. Hun knappet 800 kr på kalkulatoren sin, og ettersom jeg ikke var interessert gikk jeg derifra og så dro hun i armen min og knappet 200. For 200 kunne jeg i alle fall tenke meg å se hva det var, så hun sendte en gutt avgårde for å hente en.

Han kom tilbake etter 5 minutter med en eske det sto 32GB på som så original ut og tok opp en iPod Touch som så helt fin ut med beskyttelsesplast og greier og begynte å slå på strømmen. Jeg fikk den i hånden og den kjentes akkurat som et av mobiltelefonleketøyene jeg kan gå i lekekassen her hjemme og hente. Et dårlig plastchassis med nesten ingenting inni, men som blinker og lager lyd. Da han slo den på var oppløsningen i displayet veldig dårlig, men det var kopier av alle ikonene man kjenner igjen fra iPhone. Da jeg trykket på et ikon begynte den å spille musikk og jeg spurte om det gikk å kople seg opp til iTunes. Nei, det var bare ledning og datamaskin (skulle ønske det også gjaldt ekte iPhones). WLAN? Nei-nei-nei. Spille spill? Nei da må du kjøpe en PSP. Så spurte hun om jeg skulle ha den, og jeg sa at det skulle jeg ikke, og jeg ville gå derifra. Alt som en helt vanlig shoppingrunde på et kinesisk marked.

Det rare begynte derifra med at selgeren ble skikkelig sint, hun lurte på hvorfor jeg ikke ville kjøpe den, og jeg sa at det var et leketøy jeg kunne gi til 3-åringen min og at jeg har en iPod Touch hjemme, så jeg vet hva det er, og det var ikke det de hadde vist meg. Hun sa ‘Nå får du slutte å prate. Du kommer her og vil kjøpe noe som er ordentlig, men en sånn iPod Touch koster 3200kr (knapping på kalkulatoren). Du vil ikke betale og da får du ikke noen iPod Touch heller!’ Da gikk jeg bare og syntes hun var ganske komisk. Men så ikke kall det for en iPod Touch når det bare er plastskrot som blinker, da!