Lillkatten er borte!

Den lille villkatten som hadde bestemt seg for å bo i sykkelvognen vår er borte!

Enden på visa ble at jeg tok med meg katt og unger i bilen og dro til dyrlegen der det også er dyrebutikk. Der betalte jeg 500 kr for å få katten vaksinert og for at de skulle ta vare på den og se om de fant noen som kunne overta den. Så ble den vasket og satt i et bur der den så veldig trist og misfornøyd ut. Junior gråt sine modige tårer fordi at katten ikke skulle være hos oss mer, han var kjempelei seg og sa at han kom til å savne katten masse. Ikke lett for hverken katt eller 4-åring å forstå at denne løsningen var den beste for alle, og att katten faktisk var veldig heldig.

I dag gikk jeg forbi igjen bare for å se til ham og fordi jeg hadde tenkt til å ta et bilde av ham i buret for å legge ut på bloggen, og han var borte! En familie som bor i neste compound (gated community, nabolag) hadde tatt ham hjem på prøve en uke. Jeg tipper at etter en uke kommer de til å ha enda vanskeligere for å skilles fra ham enn vi hadde. Hurra!

Det helt vanvittige i historien er jo det at man bruker 500 kr på en villkatt i et land med 15 millioner foreldreløse barn, eller når hushjelpen og sjåføren har en lønn på 2700 kr/mnd. Verden er ikke særlig rettferdig.

Mjau!

Mjau! Han mjauet til meg hele tiden mens jeg tok bilder av ham. Han brukte å sitte på trappen og vente på oss når vi kom hjem, og vi savner ham masse!

Et problem på dørterskelen

Lørdag morgen da vi gikk ut lå den her kameraten og sov i sykkelvogna som vi transporterer barn i. Siden det har han holdt til rundt huset. Han er ikke stor, jeg gjetter at han er 4-6 måneder gammel. Junior synes det er veldig stas og er ute og leker med den og klapper den så fort han får sjansen, hvilket ikke er helt å anbefale her hvor det finnes rabies. Han var ganske utslitt, så vi har gitt ham mat, men jeg tror nok vi blir nødt til å sende ham til veterinæren for å gjøre kort prosess. Vi kan ikke ta inn en katt til. I forrige uke var det en katt som ble påkjørt rett her utenfor, så disse villkattene går en ublid fremtid i møte med sykdom og elendighet. Huff.

En liten villkatt

En liten hannkatt har flyttet inn i hagen vår. Han sitter og venter på trappen når vi kommer hjem om dagene og sover i sykkelvogna på nettene. Hva skal vi gjøre med ham, stakkar?

I et ubetenksomt øyeblikk ble familien større

Naboen som bor i det aller nærmeste huset skal litt uventet flytte hjem til England. Ettersom England er en øy har de verdens strengeste karanteneregler, så katten, Smedley, skulle først ha flydd 15 timer og så sittet 6 måneder i karantene. Jeg snakket med naboen over gjerdet her om dagen og hun hadde sånn hodepine over hva hun skulle gjøre med den stakkars katten, og plutselig ramler det ut av meg: “vi kan ta den!”. Litt etterpå kom jeg på at jeg kanskje skulle ha konsultert Mannen først, å skaffe husdyr når man bor langt bort og kanskje skal hjem om ikke for lenge er ikke særlig smart.

Det viste seg dog at Mannen er ganske entusiastisk, han hadde en katt som ble 21 år gammel da han vokste opp. Junior prater ikke om annet og vil at katten skal komme med en gang. Vi hadde utenlandske gjester som Junior ikke har truffet før, og det første han sa var “we are going to have a cat”. Han har ønsket seg en krypekatt, en sånn katt som kan krype helt selv, altså en levende katt, siden han var drøyt 2.

Litt senere fikk vi dessverre vite at pappaen til Junior sin aller beste venn, en familie som vi omgås flere ganger i uken, er hyperallergisk mot katt. Han kan aldri komme over terskelen her mer og vi må kle på oss nye og rene klær om vi skal dit. Om Juniors venn  kommer hit og leker må han kle av seg alle klær før han går inn hjemme. Det var veldig dumt, men herrene i huset er veldig bestemte på at Smedley skal flytte hit.

Katten Smedley

Her er katten Smedley. Født i Doha, Qatar, ca 2003, ankommet Beijing 2010. Han er oppkalt etter en figur i Black Adder. Nå er han plutselig vår familiemedlem.