Med allergi i Kina går man aldri trygg

Frøken har fått nyoppdagede allergier, og når man forsøker å forklare hva det er man ikke kan spise får man en del goddag økseskaft-svar.

Hos den franske bakeren har de fransk baker men kinesisk personale. Frøken skall unngå å spise byggmel, så jeg spør:
– Er det bygg i dette brødet?
– Nei.
– Er det hvete i det da?
– Nei.
– Men hva er brødet laget av da?
– Mel.

På den tyske bakeren, samme sak, en tysk baker men kinesisk personale:
– Er det egg i dette brødet?
– Nei.
– Det er veldig blankt på toppen, her skal du se, det er tydelige spor av at det er penslet med egg.
– Å? Er det det?

På McDonalds. Deres is er noe av den eneste isen som er eggfri, men da vi kom dit pekte frøken på eplepaien.
– Er den uten egg?
– Ja, den er med eple.
– Er du helt sikker på at det ikke er brukt egg for å lage den?
– Ja, det er eple.
– Men deigen utenpå da?
– Nei, det vet jeg ikke.

På japansk restaurant.
– Bruker dere MSG i maten?
– Nei.
– Datteren min er allergisk, hun blir rød på hele kroppen om hun spiser MSG.
– Neida, vi har ikke det.
En av kokkene kommer ut og griller utenfor, og jeg ser at han strør masse salt fra et kar med et blått lokk over maten. Akkurat samme kar som de har satt ut på bordet vårt der det står ‘MSG coated salt’, 40% MSG. Jeg springer fram og sier at dette kan ikke vi spise.
– Å, er dette MSG? Det visste jeg ikke.

Vi går ikke ut og spiser særlig ofte lenger og har blitt flittige til å ta med oss matpakke.

Å vaksinere barna på kinesisk

Denne uka har jeg brukt til å få barna vaksinert og dermed hatt mitt første møte med det kinesiske helsevesenet. Helsevesenet for oss som har gode forsikringer, vel og merke. Først var vi inne en tur og boket tid, og her spør de ‘Når passer det for deg å komme?’, det er ikke sånn som hjemme at ‘Vi får se om vi kanskje har en tid neste uke, ikke ring oss, vi ringer deg’. Neste gang var det full legeundersøkelse av begge barna for å se om de var fullt friske så de kunne få vaksine. (Junior hadde passert meteren, 100cm!) Da rakk vi å diskutere litt av hvert, bl a syntes legen at det var en selvfølge at Frøken skulle ha vaksine mot vannkopper, og så skulle vi få vaksiner mot japansk encefalitt for den vaksinen de har her er bedre enn den hjemme og til slutt skulle Junior også få en vaksine mot meningokokker. Den kvinnelige legen snakket minst like bra engelsk som meg og kunne gi råd om alt mulig når det gjaldt barn og helse.

Selve vaksinen fikk vi inne på det store sykehuset fordi familieklinikken her ute i forstaden ikke hadde lisens for alle de vaksinene vi skulle ha, så vi dro dit med reseptene. Sykehuset vi hører til heter United Family Hospital, og alt var veldig stort, nytt og fint og vi fikk så klart eget rom. Ingen hybelkaniner (dammråttor) i hjørnene her, det kan man jo gjerne regne med hjemme. Det det finnes nok av i Kina er jo som kjent folk, så da barna skulle ta to sprøyter hver var det tre sykepleiere i blå klær med munnbind på plass. Jeg satt med et barn i fanget og holdt fast rundt armene og så sto det en sykepleier foran og hold fast bena mens det sto en på hver side og telte til tre og så stakk de samtidig i hvert sitt lår. Det var jo utrolig raskt og effektivt, men særlig Junior ble jo ganske nervøs av å ha tre pleiere rundt seg så tett. Han skjønte jo med en gang att dette ikke skulle bli særlig morsomt. Da tror jeg nesten jeg foretrekker en koselig dame på barnehelsestasjonen som småprater og smyger fram med en sprøyte og at det tar litt lengre tid. Et Lynet McQueen-klistremerke senere var dog alt helt i orden igjen.

Legen jeg traff først og jeg diskuterte tuberkulose og BCG-vaksine en del. Vi var overens om at det ikke er noen mening i å gi BCG til barna fordi vaksinene er for gammel for å være effektiv og vi er ikke så veldig eksponerte for tuberkulose her. Legen mente dog at vi skulle være oppmerksome på våre kinesiske ansatte, de kunne være i miljøer med en del tuberkulose, så legen foreslo at vi skulle ta med ayi og gjøre lungerøntgen på henne. Jeg synes det er drøyt å kreve at noen andre skal underlegge seg legeundersøkelser. Hva gjør vi om vi oppdager at hun har forandringer på lungene? Hvilket ansvar får vi til å påse at hun kommer i behandling? Skulle hun kunne fortsette å jobbe her? Hun har jo jobbet hos en svensk familie i nabohuset i mer enn 5 år, jeg tar det som den beste undersøkelsen på at hun er frisk. For oss selv ble vi anbefalt å komme inn hvert annet år og gjøre prikktest på armen. Jeg tar det hele med stor ro enn så lenge.

På butikken

I dag skulle jeg på butikken og handle med frøken lange fingre i vogn og rastløs junior på slep. Jeg så for meg et fryktelig slit og satte junior i en handlevogn som jeg skulle manøvrere samtidig som jeg hadde frøken godt fastspent i vogna så hun ikke skulle finne på noe ugang. Jeg var ganske immobil.

Her i Kina er det sånn at det er helt sinnsykt mye personale i butikkene, hvilket kan være ganske slitsomt om man skall kjøpe en flekkfjerner og det står fem damer og vifter med ulike såpesprayer under nesa mi eller om jeg skal se etter en shorts og det kommer masse folk frem med ulike shortser, jeans og bukser. I dag var det derimot helt perfekt. Da jeg kom inn i butikken så personalet att dette kunne jeg ikke klare alene, så det troppet opp en som kjørte frøken i vogna rett bak meg i hele butikken. I alt styret i kassen når det skal varer opp av handlevogna, ned i poser, lommebok frem, betaling, junior skriker fordi det er noe han vil holde i som jeg har pakket ned i posen, da så jeg plutselig at det var noen av personalet som holdt på å kle på frøken skoene som hun hadde kledd av seg. Så får man hjelp til å pakke varene, sette de i vogna, gå ut på gaten, vinke på en taxi og putte alle varene inn i taxien.

Når man kommer fra et land der personalbesparinger er en del av strategien for å holde nede priser og det er umulig å finne betjening for å spørre om noen ting som helst er dette ganske uvant. Jeg synes det nesten er vanskelig å ta imot hjelp, men når jeg puster ut og  bestemmer meg for at sånn er det bare her, det er bare å takke og ta imot, så er det faktisk ganske deilig.