Verdens minste selbuvotter

Frøken hadde hele vinteren verdens minste selbuvotter som var så søte, og som tanten min hadde strikket. Jeg ble så lei meg da den ene forsvant akkurat mens vi var midt i pakkingen for shippingen. Piet Hein har skrevet et gruk som handler om at den er ulykkelig som mister en hanske, dog ikke like ulykkelig som den som mister den ene, kaster den andre og så finner den første igjen. Med det i sinnet bestemte jeg meg for å spare den jeg hadde igjen i en veske med ting vi ikke klarte å få med oss som den første som kommer på besøk skal få ta med seg hit. Har jeg ikke mye feil ligger altså selbuvotten i en bag en bit utenfor Oslo akkurat nå.

I kjørte vi til det tekniske museet (mer om det en annen gang), og jeg hadde endelig fått inn bilstolene til ungene i en taxi som vi pleier å bruke. På vei hjem hadde Junior en vannflaske, og på framsiden av stolen hans kan man dra ut en drikkeholder som han ville stille flasken i. Han hadde litt problemer med å få den ut, så jeg måtte hjelpe ham. Jeg behøver vel knapt å fortelle hva som lå nedi der? Nå gjelder det bare å holde rede på greiene så Frøken kan bruke vottene igjen før hun vokser ut av dem.