Ferie i Sanya

Nå har vi prøvd sydenferie på kinesisk. Hotellet, Marriott Sanya på Hainan-øya var helt fantastisk å være med barn på! Det var to store bassengområder der det ene var for de minste med en maksdybde på 75cm der til og med Frøken Uredd kunne stå, hun ble målt til 83cm for noen uker siden. Det bryr henne ikke et øyeblikk om hun får hodet under vannet litt, hun kommer seg på bena og er like fornøyd. Hun kan klatre ned i vannet fra bassengkanten og henge på den etter armene og være veldig fornøyd og fullstendig livsfarlig. Junior kjørte en gang i vannrutsjebanen og fikk vann i ansiktet og så var han ferdig med det.

Privat strand, 4 restauranter, alle med ulike, gratis, barnemenyer og aktiviteter som skattejakt på stranden, fly drake, bake småkaker og få leketattoveringer. Et paradis for barna.

Og så er det en sånn plage å gå ut og spise med en 1.5- og en 3.5-åring! Frøken sitter ikke stille et sekund og om vi prøver å spenne henne fast i en stol hylskriker hun. Klatringen er jo hennes signum, så det er opp og ned av stolene og rundt omkring. Halve bordet må ryddes så hun ikke får tak i noe, og blir hun irritert, f eks for at jeg forsøker å hjelpe henne med å få en bit kylling på gaffelen som hun har plagdes med men ikke vil ha hjelp med, ja da kan mat, bestikk, glass og servietter fly veggimellom på et øyeblikk. Junior er mest bare uinteressert og rastløs. Enten sier han at han må bæsje akkurat når maten har kommet på bordet, eller så oppdager vi at han har tisset på seg når vi skal bestille is så det er bare å gå hjem og bytte klær med hyl og skrik. Takk og lov for barnefilmer på iPoden, det holder i hvert fall den ene passifisert. Den andre halvdelen av ferien fikk Junior ha bleie på middagene for å ha et stressmoment mindre. Vi går inn på restaurantene kl 18 når de åpner og ser til å gå derifra 1840, før det begynner å komme annet folk.

Området i Sanya vi var på, Yalong Bay, var forøvrig det mest avsidesliggende feriestedet jeg har vært. Det var en fin strand med 5-stjerners resorter på rad og det var alt. Ikke et utfluktsmål i mils omkrets. Om 5-10 år er det sikkert Disneyland (om de ikke nøyer seg med HongKong og Shanghai), badeland og zoo rett bak i skogen her, men nå er det: skog. Byen er 35 minutter bort med taxi. Ikke noe man gir seg i kast med med en 1.5- og en 3-åring uten at det er absolutt nødvendig, særlig ikke når taxisjåførene gjerne tar en innersving for å komme forbi bilen foran. Det har jeg bare vært med på i TV-spill før.

Mannen kommenterte at det er bare amerikanske hoteller her som Marriott, Hilton, Sheraton og Crowne Plaza. Crowne Plaza eier dessuten hele det lille, obligatoriske gågateområdet med restauranter, cafeer og butikker. “OK, USA, dere får alle inntektene fra det beste feriestedet vårt i Kina, men da får dere slutte å mase om at valutaen vår er feiljustert.” Man kan jo bare fundere på hvilke avtaler som ligger bak.

En annen ting er jo språkbroblemene. Personalet snakker engelsk men forstår ingen ting. Jeg spurte hva klokken var, ‘nine fifte’. 0915 eller 0950? ‘almost ten?’ ‘Sorry? Don’t understand.’ Når man spør i bassengservicen som deler ut håndklær om de har funnet solkremen vi glemte dagen før eller hun som boker utflukter om det finnes noen aktiviteter for barna er standardsvaret ‘I don’t know’ og ferdig med det.

Dessuten er den kinesiske måten å spise at man bestiller mange retter og de serveres ettersom de er klare. Det systemet passer ikke helt for to caesarsalater og to miniburgere fra barnemenyen til lunch når barna blir sittende et kvarter å vente. Å få kaffe og kake samtidig er en utopi. Etter en stund forsøkte vi å ikke bestille kaffe for å vente med det til kaken faktisk sto på bordet. Da hadde personalet lært seg vanene våre så vi fikk kaffen allikevel servert akkurat som vi ville ha den og ti minutter før kaken.

Mest av alt har det vært veldig koselig og jeg har gjenopplevd mange sydenferiesommerminner fra jeg var liten. Alt fra varme timer med å bygge sandslott under skyggen av en parasoll til dusjing etter stranden og barna som ikke kan forstå hvorfor man skal holde på og smøre huden hele tiden og en lat time med TV på rommet før middag. Jeg fikk ordentlig deja vu på torget ved Crowne Plaza da vi gikk for å drikke kaffe på uteservering med bananasplitt og et coverband som sang på engelsk, et språk de åpenbart ikke kunne. (‘Maria, ju gatta si-a’, Blondie, eller ‘Ery bref ju tek’, Sting) Det kunne vært Costa Brava 1983. Den største forskjellen er at TV-timen nå er Svampbob i stedet for målgangen på dagens etappe i Tour de France og de røde skuldrene som absolutt ingen fikk komme i nærheten av er erstattet med UV-klær å bade i.

Bilder? Kameraet mitt overlevde knapt den der ene turen Junior gjorde i vannrutsjebanen, det ble gjennomvått og måtte stå på tørk og det tok det meste av batteriet som var nyladet.

Beijing er litt større enn Stockholm

Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.

Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.

Så er det problemet med att  det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.

I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.

Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!