Pendling i Beijing gjør hver dag til et eventyr!

Mandag for drøyt tre uker siden begynte studiene igjen, og jeg hadde bestemt meg for å reise med den ny t-banen som går hele veien hit den første morgenen. Den ligger 10 minutter på sykkel unna, og en liten sykkeltur på morgenen er jo bare forfriskende. Trodde jeg. Jeg hadde kjøpt en sykkel for 150 kr på universitetet for å ha til gjester eller til å stå parkert på t-banen her hjemme, og trampet glad avgårde på den. Ca 150 meter fra huset begynte jeg å lure på om jeg aldri skulle få noe skikkelig rull, det var som de tre første trampene man tar for å få fart på sykkelen hele tiden. Det kan best sammelignes med å sykle på en trehjulssykkel der man må trampe en gang rundt for å få hjulet til å gå en gang rundt og om man slutter å trampe stopper hele sykkelen. Ved porten ut av boligområdet 300 meter bort var jeg kjempeandpusten. Da jeg kom til et kjøpesenter litt over halvvegs var jeg så gjennomsvett, utslitt og demotivert av alle kinesere som sittende i fred og ro på syklene sine passerte meg som måtte stå og trampe for å komme fremover hele veien, at jeg bestemte meg for å parkere hele sykkelen der og gå den siste biten til stasjonen. Der står sykkelen fortsatt, over tre uker senere. Den fine lille 10-minutters sykkelturen tok meg en halvtime og da var jeg så svett at jeg måtte bare kle av meg så mye jeg kunne. (Unnskyld mamma for at jeg trodde det var deg og ikke sykkelen det var feil på da du sa at du ikke fikk til å sykle på den.)

Samme kveld skulle jeg hjem med samme t-bane. Forelesningen sluttet 2145, men foreleseren holdt på til 22 og så pratet jeg noen minutter med medstudentene som jeg ikke hadde sett på 6 uker før jeg gikk til t-banen. Jeg kom dit som jeg skulle bytte til den nye linjen hjem klokken 2305 bare for å oppdage at den nye linjen stengte 2255. Det var bare å sette seg i en taxi, men dette er i alle fall et sted der det alltid finnes mange registrerte, skikkelige taxier. Beijings taxisjåfører er som jeg har skrevet om før noe man aller helst unngår, de er uhøflige og upålitelige. Denne gangen var det en liten grå, tynn dame som var veldig usikker på hvor jeg skulle, selv om jeg forklarte som bare det. Den siste biten er på en smal vei uten gatelys, og da ble hun kjempenervøs og begynte å ringe rundt til folk for å si hvor hun var og spørre om hvordan hun kunne ta seg derifra (noe jeg pekte og forklarte). Jeg hadde ikke beregnet å ta taxi, så jeg hadde ingen kontanter på meg, og da jeg kom hjem og sa at jeg skulle gå inn og hente penger ble hun så nervøs at hun slet fra meg vesken min og sa at mannen min fikk komme ut med penger. Jeg sa at han sov og det var bare så vidt jeg fikk tilbake vesken sånn at jeg kunne få frem husnøklene og ta meg inn og hente pengene i det hele tatt. Hun bare fortsatte å snakke i telefonen om hvordan hun kunne ta seg herifra. Vi bor nære en av hovedveiene til flyplassen, det er ikke akkurat noen umulighet å finne veien her.

Senere, torsdag samme uke, hadde jeg kveldsforelesning igjen, og skyndte meg alt jeg kunne for å rekke den siste t-banen. Det gjorde jeg, problemet var bare at den ikke gikk hele veien hjem. Den hadde sluttstasjon to holdeplasser før jeg var hjemme, så da var det bare å gå av og komme opp rulletrappen og ut av t-banen på en åker midt i ingenting i mørket klokken 2315. Hadde det hendt de første par månedene jeg var her hadde nok panikken vært nære, men nå visste jeg hvor jeg var og kinesisken er god nok til at jeg kan forklare veien hjem. Det var et titalls mennesker i samme situasjon som meg og en gjeng piratdrosjesjåfører, så det var bare å begynne å forhandle. Den første piratsjåføren som kom fram skulle ha 40kr for å kjøre meg hjem (en hvit drosje hadde kanskje kostet 25), og jeg har vært her lenge nok til at ryggmargsrefleksen er å prute, så jeg sa 30. Det var greit om jeg gikk med på å ta med noen fler i bilen. Han klarte å lete rett på et par som aldri hadde vært på denne kanten av byen før, og så satte vi oss i en bil på størrelse med en Smart, og hjem kom jeg jammen den kvelden også.

En milepel på kinesisk

I dag nådde jeg en ny milepel når det gjelder kinesisk språk. Jeg fikk en inkommende telefonsamtale på kinesisk og klarte å gjøre meg forstått! En ting er å ringe til husholdersken og sjåføren når jeg har planlagt hva jeg skal si og prater med dem som er vant til den dårlige kinesisken min. I dag var det IKEA som ringte for å avtale en tid å levere møbler i morgen (vi har kjøpt en madrass til gjesterommet), og jeg klarte å si at de bare kunne komme kl 1030 som de foreslo, og at de kunne ringe husholdersken på følgende nummer, så kunne hun forklare veien.

Jeg burde kanskje vente med å rope hurra til jeg ser om madrassen kommer fram i morgen.

Forøvrig var sykkelen min stjålet på universitetet igjen i dag, så det var ytterligere 150 kr ut av vinduet. Tilfeldigvis passet nøkkelen min i låsen på en annen sykkel som sto der som lignet litt, så jeg lånte den en stund i stedet.

Nye bekjentskaper

Høsten på universitetet har vært helt hysterisk, jeg har aldri i hele mitt liv jobbet så mye og intensivt som nå. Det har jo blitt reflektert i aktiviteten på denne bloggen.

Jeg har fått sjansen til å bli kjent med jevnaldrende kinesere, hvilket knapt noen av de andre expatsene blir. Da har jeg har fått høre om barn de kjenner som holdes hemmelige på grunn av ett-barns-politikken, og som derfor aldri får gå på skolen fordi at de ikke skal oppdages av myndighetene. Jeg har blitt spurt om mine erfaringer av å føde barn, fordi på grunn av ett-barns-politikken begynner erfaringene å forsvinne fra allmennheten så det finnes ingen å prate med om det lenger. Jeg har fått høre om hvordan det er å vokse opp som enebarn med besteforeldrene langt bort, så når foreldrene skulle ut fikk de sitte innelåst alene og leke og titte på TV. De kjenner til jenter som reiser fra landsbygda for å jobbe som husholdersker inne i byene og som drikker opp melkeerstatningen til babyene. Når barna blir så store at de begynner å snakke og kan fortelle hva som foregår unnskylder de seg med at svigermor er død, så de må flytte, og så finner de en ny familie og begynner på nytt.

En lærer fortalte om hvordan hun alltid ble ertet da hun jobbet på et amerikansk universitet fordi hun likte å drikke varmt vann. Hun sa det var en vanesak, fordi da hun vokste opp måtte de bære vann fra bekken, og det måtte kokes før det kunne brukes i matlagningen. Ettersom man brukte ved og kull for å koke vann, var varmt vann en såpass dyrebar ressurs at de alltid hadde det på termoser, så derfor fantes det alltid varmt vann å drikke. Hun fortalte også at familien hadde en inntekt på 80 kr i måneden, hvilket var bra, men ettersom hun hadde to eldre brødre var det sånn at når skolen startet hver høst og de skulle betale skoleavgiften på 4.80, måtte hun få med seg en lapp der de bad om tillatelse til å betale hennes avgift neste måned. Det er ganske imponerende å ta seg fra en sånn oppvekst til en PhD i Oxford, som hun har gjort. Flere av professorene har fortalt liknende historier.

Jeg skrev så vidt før om at man må ha en campus bike for å ta seg rundt på det enorme universitetsområdet. Den første jeg hadde ble stjålet da det var nasjonaldagsferie en uke i oktober, så nå har jeg ikke investert i en fin sykkel til 200 kr, jeg har bare en til 150. Nedenfor noen bilder fra universitetslivet

Den gamle porten på Tsinghua University

Den gamle porten er en av universitetets stoltheter og det står alltid massevis av turister der og fotograferer den.

Hovedbygget på Tsinghua University

Hovedbygget på Tsinghua University.

Tsinghuas egne busser

Er man et av verdens største universitet skulle det bare mangle at man ikke har sine egne busser også.

I sykkelbutikken

Den første campusbiken jeg kjøpte. Sykkelbutikken er utendørs på gaten. En sånn her sykkel har en beregnet livslengde på 3 måneder, min første varte bare en før den ble stjålet.

Syklister i skumringen

Syklister i skumringen på en av veiene inne på campus.

I en matsal

Her er en av matsalene. Det finnes mer enn 30 restauranter på campus. Jeg tok dette bildet i september, og jeg kan ikke lenger huske hvor jeg tok det eller hvilken restaurant det kan være. Kvaliteten på maten er ganske OK, og man spiser varm lunsj for 8-10kr.

Den gladeste familien i Kina?

I dag tror jeg vi er den gladeste familien i Beijing! Shippingen vår har kommet! Jeg vet ikke hvem som var mest lykkelig, han som fikk sykkelen, hun som fikk dukkehuset, han som fikk espressomaskinen eller jeg som fikk sommerklær å ha på meg i 40 graders varme. Det er 3 måneder siden vi sendte alt fra Stockholm og siden det har vi bare levd med det vi har kunnet pakke i en koffert. Vi har hatt et håndkle og ett sengetøysett per hode, så det har vært til å dra av på morgenen, vaske, tørketromle og legge på på kvelden. Nå kommer det påfylling av favoritthygieneproduktene fra apoteket hjemme, stoler så barna kan sitte ordentlig ved matbordet, bilstoler så vi kan kjøre uten å ha barna krypende i hele bilen (når vi vel får bil) og en sykkel til så vi kan dra på familieutflukter. Nå kan vi begynne å  bosette oss på ordentlig.

Sykkelløp i gata

Barna sykler om kapp på syklene som kom i shippingen. Junior på sparksykkelen og Frøken som passager på trehjulsykkelen som nabojenta sykler på.

Hvor er espressomaskinen min?

Hvor er espressomaskinen min? Det første Mannen gjorde da han kom hjem fra jobb var å titte i alle eskene for å se hvilken espressomaskinen var i.

Ting vi ikke kan være uten i Beijing

Her er bilder av noen ting vi har vært nødt til å skaffe oss fordi det bare ikke går å være uten her i Beijing.

Myggnettingen på Junior sin seng

Junior synes det er stor stas å ha 'telt' på senga si. Barna bruker faktisk å være inni her og leke. Myggnettingen er desverre påkrevd, før vi fikk kjøpt det brukte jeg å få 3-4 myggstikk i løpet av natta og det blir ganske slitsomt i lengden.

Rosa myggnetting

Desverre åpnet jeg ikke pakken på myggnettingen jeg kjøpte til den store senga før jeg kom hjem. Den var ROSA! Veldig rosa! Her er barna inni og herjer før vi fikk den på senga. Myggnettene er veldig praktiske og går under madrassen, så noen sånne her skulle vi faktisk ha hatt i Norrland også der myggen kan være en fæl plage døgnet rundt. Her er den i hvert fall mest bare på ettermiddagene og kveldene.

Sykkelvogna

Her monterer Mannen sykkelvogna vi har fått på sykkelen vi har kjøpt. Den gjorde stor forskjell i hverdagslivet, nå kan jeg og barna ta oss rundt til butikker, lekeplasser og svømmebasseng i området. Rekkevidden og mulighetene har øket betraktelig!

Badebasseng

Et badebasseng i hagen er perfekt å ha de dagene det egentlig er for varmt å gjøre noen ting som helst. Barna elsker det, men det kan jo bare brukes og være framme når det er voksne med. Vi bruker å si at det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær og være ute uansett. I 37 grader er det nesten ikke mulig å være ute, de eneste rette klærne da er vått badetøy.

Drikkeflasker til barna

Når termometeret viser 37 eller 41 er vi nødt til å drikke hele tiden. Med disse flaskene synes barna også det er litt morsomt, så de har de gjerne med seg i sykkelvogna eller foran TVen når det er Elias eller McQueen en stund før middagen. Det var litt i tidligeste laget å begynne med Barbie-greier til Frøken synes jeg, men jeg kjøpte disse fordi lokkene med sugerør som kan stenges inne er så praktiske.