Pendling i Beijing gjør hver dag til et eventyr!

Mandag for drøyt tre uker siden begynte studiene igjen, og jeg hadde bestemt meg for å reise med den ny t-banen som går hele veien hit den første morgenen. Den ligger 10 minutter på sykkel unna, og en liten sykkeltur på morgenen er jo bare forfriskende. Trodde jeg. Jeg hadde kjøpt en sykkel for 150 kr på universitetet for å ha til gjester eller til å stå parkert på t-banen her hjemme, og trampet glad avgårde på den. Ca 150 meter fra huset begynte jeg å lure på om jeg aldri skulle få noe skikkelig rull, det var som de tre første trampene man tar for å få fart på sykkelen hele tiden. Det kan best sammelignes med å sykle på en trehjulssykkel der man må trampe en gang rundt for å få hjulet til å gå en gang rundt og om man slutter å trampe stopper hele sykkelen. Ved porten ut av boligområdet 300 meter bort var jeg kjempeandpusten. Da jeg kom til et kjøpesenter litt over halvvegs var jeg så gjennomsvett, utslitt og demotivert av alle kinesere som sittende i fred og ro på syklene sine passerte meg som måtte stå og trampe for å komme fremover hele veien, at jeg bestemte meg for å parkere hele sykkelen der og gå den siste biten til stasjonen. Der står sykkelen fortsatt, over tre uker senere. Den fine lille 10-minutters sykkelturen tok meg en halvtime og da var jeg så svett at jeg måtte bare kle av meg så mye jeg kunne. (Unnskyld mamma for at jeg trodde det var deg og ikke sykkelen det var feil på da du sa at du ikke fikk til å sykle på den.)

Samme kveld skulle jeg hjem med samme t-bane. Forelesningen sluttet 2145, men foreleseren holdt på til 22 og så pratet jeg noen minutter med medstudentene som jeg ikke hadde sett på 6 uker før jeg gikk til t-banen. Jeg kom dit som jeg skulle bytte til den nye linjen hjem klokken 2305 bare for å oppdage at den nye linjen stengte 2255. Det var bare å sette seg i en taxi, men dette er i alle fall et sted der det alltid finnes mange registrerte, skikkelige taxier. Beijings taxisjåfører er som jeg har skrevet om før noe man aller helst unngår, de er uhøflige og upålitelige. Denne gangen var det en liten grå, tynn dame som var veldig usikker på hvor jeg skulle, selv om jeg forklarte som bare det. Den siste biten er på en smal vei uten gatelys, og da ble hun kjempenervøs og begynte å ringe rundt til folk for å si hvor hun var og spørre om hvordan hun kunne ta seg derifra (noe jeg pekte og forklarte). Jeg hadde ikke beregnet å ta taxi, så jeg hadde ingen kontanter på meg, og da jeg kom hjem og sa at jeg skulle gå inn og hente penger ble hun så nervøs at hun slet fra meg vesken min og sa at mannen min fikk komme ut med penger. Jeg sa at han sov og det var bare så vidt jeg fikk tilbake vesken sånn at jeg kunne få frem husnøklene og ta meg inn og hente pengene i det hele tatt. Hun bare fortsatte å snakke i telefonen om hvordan hun kunne ta seg herifra. Vi bor nære en av hovedveiene til flyplassen, det er ikke akkurat noen umulighet å finne veien her.

Senere, torsdag samme uke, hadde jeg kveldsforelesning igjen, og skyndte meg alt jeg kunne for å rekke den siste t-banen. Det gjorde jeg, problemet var bare at den ikke gikk hele veien hjem. Den hadde sluttstasjon to holdeplasser før jeg var hjemme, så da var det bare å gå av og komme opp rulletrappen og ut av t-banen på en åker midt i ingenting i mørket klokken 2315. Hadde det hendt de første par månedene jeg var her hadde nok panikken vært nære, men nå visste jeg hvor jeg var og kinesisken er god nok til at jeg kan forklare veien hjem. Det var et titalls mennesker i samme situasjon som meg og en gjeng piratdrosjesjåfører, så det var bare å begynne å forhandle. Den første piratsjåføren som kom fram skulle ha 40kr for å kjøre meg hjem (en hvit drosje hadde kanskje kostet 25), og jeg har vært her lenge nok til at ryggmargsrefleksen er å prute, så jeg sa 30. Det var greit om jeg gikk med på å ta med noen fler i bilen. Han klarte å lete rett på et par som aldri hadde vært på denne kanten av byen før, og så satte vi oss i en bil på størrelse med en Smart, og hjem kom jeg jammen den kvelden også.

Universitetet hilser meg Godt Nytt År…

Universitetet hilser Godt Nytt År med å sende skjemaet for våren. To dager i uken kommer jeg til å måtte være på universitetet fra 0830-2145. Grattis! Enda syntes Mannen skjemaet så bedre ut enn for høsten, for det blir aldri to dager i strekk som jeg må reise hjemmefra før 0630. Med 1.5 times reisevei enkel retning er det ikke så aktuelt å dra hjem midt på dagen heller.

En god nyhet er at T-banen har åpnet hele veien hit nå, så jeg kan i hvert fall ta meg hjem fra universitetet klokken 22 på kvelden uten å måtte betale 100kr i taxi hver gang. Det største problemet med taxiene er allikevel de utrolig uforskjemte sjåførene. De later som om de ikke vet hvor de skal og kjører omveier, de røyker i bilen på tross av at det er forbudt, og fra universitetet bruker de stort sett å nekte å kjøre hit hvor jeg bor i alle fall. Så T-banen kommer virkelig til å gjøre livet enklere, selv om den også kommer til å ta 1.5 time fra dør til dør.

Beijing er litt større enn Stockholm

Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.

Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.

Så er det problemet med att  det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.

I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.

Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!