Beijing er litt større enn Stockholm

Denne uken har jeg gjort to utflukter uten barna, den første da vi skulle kjøpe myggnetting till hele familien på Auchan, en fransk kjede i stil med Carrefour, og den andre for å kjøpe noen andre stoler til kjøkkenet en de vi har fått med hvitt trekk på på IKEA.

Å ta seg dit er ikke noe problem, det er store butikker på veien innover mot Beijing, men å ta seg hjem er derimot en helt annen sak. Jeg har med meg adressen skrevet på kinesisk, men det er aldri noen som vet hvor det er. Om jeg prøver å si ‘Ho Sha Yu’ som det virker som et område i nærheten heter er det ingen som forstår, men så leser de lappen og sier ‘Ho SHA Yu’. Jeg kan ikke høre forskjell på det de sier og det jeg sier, men de forstår ikke i det hele tatt hva jeg mener.

Så er det problemet med att  det finnes et utall veier ut av Beijing. De to største som går i vår retning heter Airport Express og Jing Mi Lu. På begge de to kjenner jeg meg noenlunde igjen. Den dagen jeg skulle kjøre fra Auchan tok han derimot en bakvei og kjørte på smågater. Det var ganske øde, bare kinesiske butikker og røde bannere med kinesiske tegn som hang over gaten. Jeg begynte å følge med på hvilke bygninger jeg så rundt meg i tilfelle jeg måtte redde meg ut av situasjonen på egen hånd så jeg kunne beskrive hvor jeg var. Etter hvert ringte jeg Mannen for å høre om han hadde kjørt i noen områder som liknet der jeg var, men han kjente det ikke igjen. Plutselig var vi dog på Jing Mi Lu rett nedenfor der vi tar av for å komme hjem. Jeg tror han kunne den aller raskeste veien vi noen gang har kjørt for å komme hjem.

I går på IKEA var det derimot en helt annen sak. Det er enda litt lengre inn mot Beijing og det var ingen taxisjåfører som ville ta meg med fordi de visste ikke hvor det var. Til slutt var det en som tilbød seg og han begynte å kjøre utover Airport Express. Der var det sånn kø at han bestemte seg for å kjøre av og kjørte en runde før vi kom på Jing Mi Lu. Den så ut som den bruker, med et tog som følger hele veien på venstre side, så jeg ante fred og ingen fare helt til jeg begynte å legge merke til hvor langt klokken og taksameteret hadde gått. Da ble det å ringe til noen på Mannens jobb som kunne snakke kinesisk med sjåføren som ikke hadde noen aning om hvor han var. Etter instruksjoner på telefonen gjorde han en U-sving, det viste seg at vi hadde kommet alt for langt ut fra byen. En tur som skulle tatt en halvtime tok mer enn en time og jeg måtte betale omtrent tre ganger så mye som jeg bruker.

Det er vel det man får betale for erfaringer, for eksempel den at vi nå bor i en litt større by en det vi er vant til. Heretter skal jeg se til å skrive ut kart som går helt ut hit vi bor og ikke ta meg noe sted uten dem!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *